La Coruna (Spania), 24. august 2003 

Ferden over Biscaya skulle være vår første virkelige store utfordring. 440 nautiske mil og fire døgn på havet kan være tøft. Heldigvis var erfaringen vår positiv og har ikke skremt oss fra videre seilas - mye takket være Laura!

Etter ganske nøyaktig 95 timer la vi til i havnen i La Coruna lørdag 23. august klokken 1800. Nok en milepæl er nådd - vi har seilt over Biscaya. Et strekk vi på forhånd fryktet, etter å ha hørt historier om både stormer og fryktelige bølger. Vi var imidlertid veldig heldige med vår overfart - men det var litt "action" også.

Værmeldingen slo feil
En ting vi har lært i de ukene vi til nå har seilt er at værmeldingene sjelden stemmer. I de fleste havner kan man få ganske gode varsler for inntil fem dager framover med både vindretning og -styrke, sikt og værforhold. Problemet er bare at varslene viser seg altfor ofte å ikke stemme helt med virkeligheten.

Vi forlot Falmouth med et femdagersvarsel på vind fra nord og nord-øst med en styrke på 5-7 m/s og klart vær. Perfekt for oss med andre ord! Bare synd det ikke ble helt sånn. De første tre døgnene hadde vi vinden fra helt andre retninger og den var mye svakere enn varslet og da den endelig kom fra den varslede retningen det siste døgnet, var den til gjengjeld ganske mye sterkere.

Likevel hadde vi vinden med oss nesten hele tiden, vi brukte bare motoren tilsammen i 13 timer (og det er lite for vi er litt utålmodige og starter raskt motoren hvis vi syns det er altfor lite vind) og selv om det bølget ganske mye det siste døgnet, kan vi ikke si annet enn at vi har vært kjempeheldige med vår Biscaya-overfart!

Trøtte tryner
Når man skal seile i fire dager og fire netter og man bare er to voksne, sier det seg selv at det er umulig å få en full natts søvn. Og det blir ikke noe bedre av at Olve skal ha mat om natten også.

Vi hadde derfor laget et slags rorvaktsystem som fungerte ganske bra - i hvert fall i teorien. Steinar gikk å la seg klokken 21 sammen med Håkon og Olve. Så hadde Guro rorvakt fram til OIve våknet for mat i 2-3-tiden, og deretter tok Steinar resten av natten. Når Olve, Håkon og Guro hadde stått opp og spist frokost, gikk Steinar å la seg igjen et par timer mens Olve sov formiddagsluren sin. Resten av dagen byttet vi litt på.

Fin teori - men det ble selvfølgelig aldri helt slik. Enten så fant Olve "aldrimett" ut at han nesten måtte ha litt mat klokken 24 også, eller så var det vanskelig å sove fordi båten gynget mye. Likevel gikk det veldig greit og selv om vi var ganske trøtte i trynet da vi kom til Spania, trengte vi bare et døgn å komme oss på (så nå er vi ikke noe særlig trøttere enn det småbarnsforeldre flest er...).

Laura sov aldri
Mye av æren for at det gikk så greit å bare være to som kunne styre og samtidig ta seg av Håkon og Olve, skal vindroret Laura ha. Hun styrte stødig hele veien (bortsett fra når vi gikk for motor - da tok Raymond over (autopiloten)).

Når båten styrer av seg selv, har de voksne hendene fri til å gjøre andre ting, og trenger egentlig bare å ta et sveip rundt i horisonten hvert kvarter for å sjekke "trafikken". I tillegg avmerker vi posisjoner i kartet med jevne mellom rom og justerer eventuelt kursen på vindroret dersom det trengs.

Situasjoner som ble vanskelige var mer av typen: Steinar sover, Guro ammer og Håkon sitter på do og roper "Jeg er ferdig, kom og tørk!""

Proprell-trøbbel
Litt "action" fikk vi første dagen. Vi hadde veldig lite vind og gikk for motor, da vi plutselig hørte en merkelig lyd fra motoren. Vi skrudde raskt av gassen og kunne se at det hang ett eller annet fast i propellen. Vi forsøkte å fiske det opp med båtshaken, men det satt helt fast. Vi kadde kjørt rett på en bit av et fiskegarn - ca. 2 kvm stor.

Steinar innså at her var det bare å finne fram dykkemasken å gjøre seg klar for et bad i Biscaya (Håkon sjekket temperaturen for pappa - 19 grader). Da Steinar endelig kom seg uti hadde selve garnet på mirakuløst vis løsnet av seg selv og vi så det fløt videre (vi fikk ikke engang et skikkelig bilde av det)! Alt som var igjen var en taustump som måtte skjæres løs fra proprelldrevet.

Fire døgn uten løping...
På forhånd var vi spente på hvordan Håkon ville takle å være fire hele døgn ombord i båten - uten mulighet til å få løpt og hoppet litt på land.

Selv om han var rimelig propell da vi endelig kom på land i La Coruna, var det aldri noe problem i båten. Vi leste og tegnet litt og ellers så gikk de vanlige gjøremålene sin vante gang.

Det var selvsagt stor stas da vi første dagen fikk besøk av en stor delfinflokk som lenge lekte ved og foran båten. De påfølgende dagene brukte Håkon ganske mye tid på å se etter flere delfiner og den siste dagen fikk vi igjen besøk av noen av de flotte dyrene.

Ellers prøvde Håkon og pappa fiskelykken. Men selv om pappa har "state of the art"-havfiskestang og alle  varianter av agn ble forsøkt, ble det dårlig med fangst og alle middagene vi hadde handlet inn på forhånd måtte brukes.

Trøndere i La Coruna
I La Coruna har vi truffet to andre norske båter: Felicie fra Oslo med et ektepar ombord og Makai med tre gutter fra Trondheim ombord - og i morgen skal Rosenborg spille kvalifisering til Champions League mot Deportivo La Coruna, så alle gutta skal på fotballkamp! (Og Steinar blir nødt til å heie på Rosenborg...)

Solnedgang over Lizards point idet vi forlater England.

Steinar bader midt i Biscaya for å fjerne garn fra propellen.

Ser du nøye etter, ser du delfinene som svømmer foran baugen.

Steinar godsnakker med Laura - hans nye venninne...

Sånn er det å ha rorvakt når vi har Laura - sjokolade og en god bok (i hvert fall en time fran til det blir mørkt klokken 22)!

Håkon speider etter land.

Så fornøyde er vi når land endelig er i sikte!