Reisebrev fra s/y Marialene 16.12.2003

Nå er vi ekte havseilere!

Bridgetown (Barbados), 16. desember 2003

Endelig kan vi kalle oss ekte havseilere. Vi har krysset Atlanterhavet! Ikke så lite stolte av oss selv og hverandre ankom vi Barbados 15. desember. I løpet av nesten fire uker har vi seilt over 2800 nautiske mil - nesten like langt som vi har gjort fra Norge til Kanariøyene.

Vi kommer til å huske vårt første store havkryss som en positiv opplevelse. Vi var heldige med været (selv om vi nok hadde ønsket oss litt mer vind), vi så mange nydelige soloppganger og -nedganger og det var badeshortsvær hele tiden. Siste del av turen hadde vi en fantastisk fullmåne som steg opp fra horisonten og hver eneste natt kunne vi studere stjernehimmelen. Ingen ble syke underveis, vi led ingen nød på matfronten og vi hadde til og med skikkelig fiskelykke et par ganger.

Men selvsagt var tøft det innimellom også: Det var dager hvor vi syns det var fryktelig langt igjen, vi hadde litt hjemlengsel, noen småproblemer med båten og ungene kunne til tider være masete. Men alt i alt trivdes både store og små ombord i Marialene på hennes nesten fire uker lange ferd over Atlanterhavet.

Match racing med Cara III
Totalt brukte vi drøyt 23 seildøgn på hele turen - 2859 nautiske mil. Dette fordelte seg på 6 døgn og 22,5 timer fra Puerto Rico på Gran Canaria til Cape Verde og 16 døgn og 3 timer fra Cape Verde til Barbados. Gjennomsnittsfarten for første del av turen ble 5,0 knop, mens gjennomsnittsfarten fra Cape Verde til Barbados ble 5,2 knop. Motoren brukte vi kun i totalt ca 60 timer.

Vi seilte sammen med Per og Aina ombord i Cara III både til Cape Verde og til Barbados. Siden Cara III også er en Bostrøm 37 holdt vi godt følge hele veien.

I tillegg til at det selvfølgelig er en ekstra sikkerhet å ha en annen båt i nærheten hele tiden, er det også hyggelig å kunne slå av en prat på VHF'en et par ganger om dagen for å diskutere værmeldinger, utveksle fiskeskrøner og ellers berette om hva som foregår ombord. Håkon og Tobias ble etterhvert vant til å høre at vi kalte opp Per og Aina på VHF'en og det lød et alltid et fnisende tostemt ekko nede fra båten når vi kalt opp Cara: "Cara, Cara, Cara, dette er Marialene".

Pit stop på Cape Verde
Vi valgte å legge ruten via Cape Verde. Både fordi vi mente det kunne være greit med et avbrekk i turen og fordi vi ville benytte anledningen til å oppleve Cape Verde.

På forhånd hadde vi hørt både positive og negative ting om Cape Verde. Mye av det negative gikk på at båten ikke var trygg for tyveri, at innsjekkingen var trøblete, at det var ingen ting å få kjøpt der og at vann og diesel var både dårlig og vanskelig å få tak i.

Vi ble derfor veldig positivt overrasket over det lille vi fikk med oss av Cape Verde: Porto Grande ved byen Mindelo på øya Sao Vicente. Byen har funnet ut at seilere kan være en inntektskilde og innbyggerne i byen gjør derfor sitt beste for at de samme seilerne skal trives og få ordnet det de trenger å ordne.

Til tross for navnet er ikke Porto Grande en havn - det er bare en stor bukt og man er helt avhengig av lettbåten for å komme seg på land. På en fillete brygge utenfor stedets "Club Nautico" - forøvrig den minst pretensiøse yatchklubben vi har sett hittil - Jobbet imidlertid Nilton og gutta hans både dag og natt for å hjelpe seilere. For 80 kroner dagen passet de på båten og lettbåten, hjalp til når vi kom til brygga, ordnet med diesel- og vannfylling og hadde ellers mye nyttig informasjon.

"Hva skal vi feire i dag?"
Spørsmålet dukket ofte opp fra Tobias og Håkon underveis. Ikke så rart kanskje, for vi passet på å feire masse under overfarten: Når vi fikk fisk, når det var lørdag, når vi var kommet kvart-, halv- og trekvartveis, når det var fem måneder siden vi reiste fra Norge og ellers alle andre store og små begivenheter.

Underveis var nok den største feiringen (bortsett når vi kom fram) da vi var kommet halvveis fra Cape Verde til Barbados. Da sprettet vi champagnen og skålte med Per og Aina på Cara over VHF'en. Vi var så glade over å ha kommet halveis at Per og Aina også fikk en liten spontankonsert med flerstemt "Kaptein Sabeltann" over VHF'en. ("Vi seiler til Karibien...")

Både små og store har også fablet mye om hvor stor den isen vi skulle ha når vi kom fram til Karibia måtte være. Håkon og Tobias liker å lære engelske ord, så de måtte selvsagt lære:"Very BIG ice cream, please!"

Olve krabat
Olve fylte syv måneder midt ute på Atlanterhavet og begynner å bli en stor gutt som sitter selv, spiser brødskive til frokost og som sier klart ifra hvilke leke han vil ha og ikke vil ha. Og selv om båten gynget aldri så mye, så syns visst Olve at Atlanterhavet var et bra sted å begynne å krabbe. Hver dag øvde han på madrassen i den brede sengen til mamma og selv om det går mest bakover i begynnelsen, fikk han etterhvert ganske bra taket på å stå på alle fire og balansere i bølgene.

Konkurranser ombord
For å sprite opp tilværelsen arrangerte Steinar en liten tippekonkurranse for de voksne mens vi sakte men sikkert beveget oss vestover mot Barbados. Alle skulle skrive ned dato og klokkeslett for når de trodde vi ville passere moloen ved Bridgetown på Barbados.

Og mens Erik og Steinar brukte lang tid på å finregne med et uvisst antall variabler som gjennomsnittsfart fram til nå, antatt gjennomsnittsfart de neste dagene osv. satte Guro sitt tips kun basert på magefølelse og en stor porsjon optimisme. Inspirert av god vind og gode dagsetapper i begynnelsen, måtte vi vel alle innrømme at vi hadde vært litt vel optimistiske alle sammen. Minst feil hadde imidlertid Erik. Hans tips var at vi ville komme inn til Bridgetown 15. desember kl. 1015 UCT - bare 9 timer feil. Både Guro og Steinar hadde tippet 13. desember...

Firingser på Atlanterhavnskryss
Håkon og Tobias virker ikke å ha tatt skade av å tilbringe først syv og deretter 16 døgn i strekk ombord i en relativt liten seilbåt. Ikke forstår de at det de har gjort er så veldig stort heller - som barn flest tar de hver dag som den kommer - uavhengig av om vi er midt på Atlanterhavet eller ligger i havn.

De har vært kjempeflinke til å leke sammen - selv om de selvsagt har kranglet litt også. Men det hører til når de nærmest tvinges til å tilbringe 12 timer sammen dag ut og dag inn. De har spilt kort, lest bøker, lagt puslespill og badet både seg selv og alle plastdyrene i baljer. Begge har lært å skrive både navnet sitt og navnet på andre i familien underveis, de klarer enkle mattestykker (så lenge det er fingre nok...) og favorittleken har vært en variant av "mor og far og barn" - "pappagorilla og babygorilla". Vi voksne har hatt mye moro med å sitte å overhøre kommentarer som: "Nei, du kan ikke få godterier idag - det er ikke lørdag" og "Nå må du være grei gutt og gå å legge deg".

Julestri?
Vi kan vel ikke akkurat si at vi har hatt noen julestri ombord på Marialene i desember. Til tider har vi faktisk helt glemt at julen nærmer seg med stormskritt. Ikke så rart kanskje når dagene tilbringes i bikini og badeshorts, milevis unna snø, varm gløgg, julebord og vanlige juleforberedelser.

Litt desemberfølelse har vi likevel forsøkt å skape. Tobias og Håkon har hatt adventskalender og hver søndag har vi åpnet de tradisjonelle adventspresangene fra bestemor. Første søndag i advent inneholdt pakken to kilo hjemmelaget marsipan - akkurat slik vi pleier å lage på juleverksted i Akershusveien nettopp denne søndagen.

En annen søndag var det cd'er med julemusikk og julefortellinger - til stor glede for både små og store. Under overfarten har vi forsøkt å øve på noen julesanger også.

En ting er sikkert - det blir en annerledes jul her borte i Karibia, men forhåpentligvis en minnerik en. Vi gleder oss til å reise til Bequia og feire sammen med mange andre norske seilere.