Los Roques (Venezuela), 15. februar 2004

Trinidad og Venezuela er annerledes enn resten av Karibia, men ikke desto mindre spennende. Heldigvis er det også langt billigere her enn på de fleste andre karibiske øyer. Her fant vi både bra fasiliteter for båtfolk og mange fantastiske ankringssteder med ekte tropisk sus.

Trinidad og Tobago ligger lengst sør i Karibia og har også en del påvirkning fra Sør-Amerika. Langs nordkysten av Venezuela ligger en rekke fine øyer - både øyer hvor det bare bor noen fiskere og øyer som er turistmål for rikfolk fra Venezuela. En ting er sikkert: Når man reiser med seilbåt får man anledning til å se og oppleve mange ulike steder. 

Trinidad: Yachties’ paradise
Det er én ting som er nesten like forlokkende på langturseilere som øde, hvite sandstrender, kokospalmer og krystallklart vann. Det er steder med bra båtbutikker og gode muligheter til å få ordnet små og store ting på ”to do”-listen. Langturseilere som oss kan faktisk akseptere og ligge i en overfylt bukt med støy fra båtverft hele natten og vann som er så skittent at man ikke engang kan tenke på å bade fra båten, bare for å få ordnet ting og tang på båten. (Når man er på langtur er det nemlig alltid noe som skal fikses - vi har innsett at det er en del av turen.)

Chaguaramas, utenfor hovedstaden Port of Spain på Trinidad, er et slikt sted. Tidligere var det ikke mange seilere som besøkte landet Trinidad og Tobago, som ligger mye nærmere Sør-Amerika enn Karibia. Bare et smalt sund skiller Trinidad og østkysten av Venezuela. Men etter at amerikanske forsikringsselskaper begynte å forlange at seilbåter måtte oppholde seg sør for 12° nord i orkansesongen, har stadig flere oppdaget at dette er et spennende land å besøke.

Trinidad har utnyttet dette. De markedsfører seg med ”outside the hurricane belt” og har sørget for å bygge opp svært gode fasiliteter for båtfolk. I tillegg er det billig i Trinidad (et veldig viktig aspekt for ”båtfanter”) og Chaguaramas har etter hvert fått ord på seg for å være stedet der du kan få fikset ”alt” på båten. Helt fra vi var på Kanariøyene har vi hørt om andre som skulle til Trinidad for å fikse nytt teakdekk, ny sprayhood og ikke minst ta båten på land for reparasjoner og bunnsmøring.

Endelig kald drikke igjen
Rimelige og effektive "boatyards" med egne kraner sørge for at du kan ta båten på land omtrent på dagen og enten jobbe på den selv eller benytte deg av god og billig lokal arbeidskraft. I tillegg er det flust av små og store firmaer som fikser alt fra kjøleskap og annen båtelektronikk til det du måtte ønske i teak (teak dyrkes på Trinidad) eller nye puter til salongen. Vi fikk fikset SSB'en vår og nesten den stasjonære VHF'en (de fant feilen, men hadde ikke delen som måtte byttes....)

Kjøleskapet vårt, som har har holdt rundt 20 grader siden vi krysset Atlanterhavet, fikset Steinar selv! En e-post til leverandøren i Norge gav oss svaret og oppskriften på hvordan det skulle fikses. Det eneste vi trengte å gjøre var å bytte kabelen mellom batteriet og kjølekompressoren. Det er hyggelig å kunne invitere andre seilere på kald øl igjen!

Båtbutikk og pizzarestaurant!
Når Chaguaramas i tillegg har minst to store, ordentlige båtbutikker og Steinar kan stryke flere ting på den evige handlelisten sin, var i hvert fall han fornøyd. (Så fikk han heller være foruten sitt daglige morgenbad i en ukes tid.) Guro syns ikke Chaguaramas var så verst hun heller: Gode muligheter til å vaske klær, en bra pizzarestaurant og et supermarked som faktisk har matvarer som vi visste hva var for noe, var alle etterlengtede fasiliteter.

Badeengler
I Chaguaramas er det også noen små marinaer, ofte tilknyttet et hotell (for de som har båten sin på land og vil flotte seg med noen netter på hotellrom). Og siden Let go lå i en av marinaene kunne Håkon gå på "swim date" med Elin i bassenget på hotellet. Håkon blir stadig mer fisk i vannet og noen dager kan vi nesten se at det begynner å vokse svømmehud mellom tærne hans. I bassenget insisterte han på å bade uten armringer siden han har lært å svømme under vann og som han selv påstår: "Jeg trenger jo ikke armringer for jeg flyter jo under vann". Så da fikk vi bare sitte å se på at han hoppet ut på den dype enden av bassenget og satse på at han greide å svømme under vann inn til kanten...

Olve er forresten ikke noe særlig bedre. Han har etter hvert blitt veldig flink til å krabbe og å reise seg. Hvis han blir satt ned i nærheten av vann, enten det er en vaskebalje, et basseng eller i strandkanten, virker det som en magnet på han. Som et lite hurtigtog krabber han mot vannet. Lykken er å ligge på magen og sprelle med armer og ben så det riktig spruter!

Karnevalsforberedelser
Da vi var på Trinidad i slutten av januar, var innbyggerne i full gang med forberedelsene til det store karnevalet som i 2004 er 23. og 24. februar. Karneval er en "big happening" på Trinidad som alle er veldig engasjert i. Lenge før jul starter forberedelsene med design og sying av kostymer, karnevalsmusikk lages og steelpan-bandene øver flittig til den store Panorama-konkurransen.

Til hvert karneval lages det nye calypsoer - sanger om det som opptar folk i Trinidad og ting som ellers skjer i verden. Det blir nesten som Grand Prix hjemme: Større og mindre nasjonale artister og talenter lager en ny låt og alle kjemper om å bli mest populær. I de dagene vi var på Trinidad kunne vi høre de samme låtene bli spilt om og om igjen på radioene.

Steelpan-konkurransen er også seriøse saker. Steelpan-musikk spilles i hele Karibia, men stammer opprinnelig fra Trinidad. Trommene er et "biprodukt" av landets oljeproduksjon - tomme oljefat gjøres om til trommer ved at bunnen bankes ut til en slags panne. Stedet der man kapper oljefatet avgjør om man for eksempel får en tenortrommer eller en basstromme. Et steelband kan består av alt fra 8-10 stykker, til flere hundre og både gutter og jenter i alle aldre deltar. Til konkurransen øver hvert steelband inn en av calypsoene som gjelder for årets karneval.

Mas camp og panyard
Dessverre hadde ikke vi tid til å være på Trinidad helt til karnevalet startet, så for å få med oss noe av stemningen var vi med på en guidet tur der vi besøkte tre "panyards", som er bakgårder der steelpan-bandene øver, og tre "mas camps".

Mas camps er steder der karnevalskostymer lages. Her kan vanlige folk registrere seg og velge seg et kostyme som de får sydd i sin størrelse. Valg av kostyme bestemmer hvilken "gjeng" du går sammen med i karnevalsparaden og fester sammen med. Det kan være mange tusen som har kostymer knyttet til det samme temaet. Kostymene koster gjerne 1000 - 1500 kroner, men da er mat og drikke for to dager inkludert.

Dersom man ikke gidder å reise rundt på de ulike mas campene for å velge seg kostyme, kan man selvfølgelig også handle på nettet. Prøv for eksempel www.carnivaltime.com/rt

Nye venner i Venezuela
Å være på seiltur betyr at man treffer mange nye, hyggelige mennesker. Dessverre, vil kanskje noen si, er det stort sett andre langturseilere vi møter og i mindre grad lokalbefolkningen på de stedene vi besøker. Men vi syns uansett det er gøy å treffe nye folk fra ulike land. Noen er vi ekstra glade for å bli kjent med, og det er andre båter med barn ombord.

I Porlamar på Isla Margarita traff vi den tysk-ny zealandske båten Capella med Felicity, Drago og Stephi (4,  snart 5) ombord. Håkon og Stephi fant hverandre fra første sekund og som det som regel er med barn, så spilte det liten rolle at de ikke forstår hverandres språk. Men kanskje lærer Håkon seg litt engelsk etter hvert.

Capella skal seile samme ruten som oss til New Zealand. I tillegg har Drago og Felicity seilt den samme ruten før, så de har mange nyttige tips og erfaringer som de mer enn gjerne deler med oss.

Nå er det ingen vei tilbake
Da vi forlot Drøbak i fjor sommer, sa vi til oss selv at vi ville gjøre opp status når vi kom fram til Karibia og først da bestemme oss for om vi ville fortsette hele veien rundt jorda. Hvis ikke kunne vi snu i Karibia og seile tilbake til Europa i løpet av våren. Da vi reiste var det vanskelig å spå hvordan vi ville oppleve det å være på seiltur - fire ukers sommerferie langs svenskekysten blir liksom ikke rare treningen... Ville vi bli sjøsyke, ville vi bli lei hverandre og ikke minst; ville barna trives?

Nå har vi seilt i snart åtte måneder og vi kommer til å fortsette - hele veien rundt! Vi beveger oss sakte men sikkert mot Panamakanalen og når man først går gjennom den, så må man fortsette over Stillehavet. Totalt kommer vi til å være ut i tre år.

Båten oppfører seg bra, vi trives ombord og vi syns vi opplever mange spennende ting. Visst har vi hjemlengsel av og til og savner særlig familiene våre. Heldigvis har vi kontakt med de via e-post og noen ganger telefon og så får vi forhåpentligvis besøk noen ganger i løpet av turen.

Lørdag hele uken
Vi får en helt unik opplevelse og vi får være masse sammen som en familie. Vi får mye mer tid sammen med Håkon og Olve og det er noe helt annet å følge utviklingen deres fra dag til dag slik vi gjør nå. Vi føler oss privilegerte som har denne muligheten til å være sammen. Guro pleier å si at noe av det beste med å være på seiltur (når vi er i havn vel og merke...) er at det er som lørdag morgen hver morgen: Hele familien samles og koser seg i sengen. Som regel er det ingen ting som skal rekkes - bortsett fra å kanskje komme seg på stranden før Olve skal sove formiddagsluren sin...

Yachties' paradise 2
På øyene utenfor nordkysten av Venezuela fant vi mye av det andre vi leter etter når vi seiler: Flotte strender, klart vann, korallrev og gode dykkemuligheter.

Både på Los Testigos, Isla Tortuga, Los Roques og Isla des Aves fant vi nydelige blåturkiske laguner, beskyttet bak store korallrev og med yrende dyreliv både over og under vannet.

Vi seilte sammen med Let go langs store deler av Venezuelas kyst og har hatt mange hyggelige stunder sammen med Elin, Linnea, Cecilie og Arild. På vei mellom Los Roques og Aves fikk Steinar en seks-kilos tunfisk på kroken. Ombord på Let go hadde de både kald hvitvin, grillkull og poteter, så den kvelden laget vi et herremåltid med grillet tunfisk. Til forrett hadde vi sushi (for de som turte...).

Dette ble avskjedsmiddagen vår sammen med Let go. Vi seiler videre vestover mot Panamakanalen, mens Let go skal seile nordover mot den Dominikanske republikk.

Hurra - besøk på Aruba!
Dessverre ble det ikke tid til så lange opphold som vi kanskje kunne ha ønsket oss på øyene i Venezuela. Vi må nemlig skynde oss litt slik at vi rekker fram til Aruba i tide. Guros venninner, Camilla og Kristin, og ikke minst Bestemor har tatt seg en jentetur for å treffe oss på Aruba - gjett om vi gleder oss!

Guro prøver ut nye eksotiske frukter på markedet i St. Georges.

Et fyrverkeri av farger og ballonger på "Kids Spektacular" på Trinidad.

Håkon smaker på kokosvann - men han var mer imponert over selgerens bruk av mansjete enn smaken på kokosnøtten...

Noen av årets modeller for karnevalet på Trinidad.

Hva har de under kostymet, frøken...?

Elin og Håkon får prøve steelpan-trommer hos amerikanske Amy som egentlig er på seiltur men som har blitt med i et steelband for karnevalssesongen.

Tenortrommene i "Silver Stars" øver.

Guro fylte 31 år i slutten av januar og gutta inviterte til  treretters på fiiin restaurant i Trinidad.

Steinar til rors på vei ut sundet mellom Trinidad og Venezuela.

På Testigos kjøpte vi languster fra de lokale fiskerne til 8 US dollar per kilo!

Ingenting å si på hummermiddagen!

Vi klatrer opp de bratte sanddynene på Testigos for å gå på ørkenvandring.

Olve for første gang i bæremeis på ørkenvandring med pappa.

Håkon fikk hilse på landskilpadden som "vår" lokale fisker på Testigos hadde som kjæledyr.

Steinar har vært i minibanken i Venezuela for å ta ut litt håndpenger: 400 000 bolivar...

Olve i strandkanten på Tortuga.

Elin og Håkon klare for snorkling på Los Roques.

Steinar får den første etterlengtede tunfisken: 6 kilo!

Tunfisken hadde vi som avskjedsmiddag på Let go.