Colon (Panama), 28. mars 2004

Det var et stort sprang å komme fra dollarturisme på Aruba til Kunaindianernes rike på de mange San Blas øyene utenfor Panama. Mellom disse stedene hadde vi en seilas som vi på forhånd hadde fryktet, men som gikk som en drøm.

Aruba er stedet for rike amerikanere, hvis største mål med ferien er å kjøpe seg noe nytt i en av de mange smykkebutikkene i Oranjestad og svi av noen dollar i kasinoet. Vi tror den hyggelige amerikanske damen vi traff ved bassenget synes oppriktig synd på Guro da vi fortalte at vi er båtfanter på langtur og derfor på et "no shopping"-budsjett. Hun viste stolt fram den digre diamantringen hun akkurat hadde fått av sin mann, og sa at hun syns vi er helsprø som seiler jorda rund i den lille seilbåten...

Besøk fra Norge
Men vi var ikke på Aruba fordi det er et vanlig mål for langturseilere. Vi var der fordi vi skulle kose oss med besøk hjemmefra. Sånn sett vil nok Aruba være et sted vi husker med glede - i to hele uker hadde vi besøk av bestemor og Guros venninner, Kristin og Camilla.

Den første uken skeiet vi ut med å ligge i marinaen i Oranjestad. Trygt plassert mellom en 80 fots cabincruiser og en 65 fots seilbåt lå "lille" Marialene. Havneavgiften var ganske stiv, men det veide opp at vi gjennom å betale den fikk full adgang til alle fasiliteter på luksushotellet Renaissance som ligger ved siden av marinaen.

Luksusliv...
Og for en ukes tid var det deilig å "lukse" med pina colada på bassengkanten i det flotte bassengområdet (Håkons favoritt) hvor man hver dag kunne hente seg nye, myke badehåndklær. Vi kunne ta en av de små motorbåtene ut til den private øya med nydelige sandstrender hvor iguaner og flamingoer vandret fritt omkring og var så tamme at de spiste av hånden vår.

Vi hadde også adgang til å bruke gym, spa og tennisbaner - men det ble det aldri noe av...

Mest luksus var det likevel å bli invitert på grilling på hotellet hos Kristin og Camilla. De hadde kjøkken i leiligheten sin og en veldig koselig grillplass utenfor. Der hadde vi noen ordentlig hyggelige grillaftener - ikke så vanlig kost for oss som bor på båt (i hvert fall ikke så lenge vi ikke får fikset grillen vår...). Håkon ville helst sitte inne i leiligheten å se på tegnefilmer på TV hele kvelden, og ofte hadde han selskap av pappa også....

Ellers syns nok Håkon det var ekstra hyggelig å våkne opp ombord i Marialene disse ukene. Bestemor bodde i båten og delte forpiggen med Håkon, så hver morgen koste de seg skikkelig før de andre hadde stått opp.

Damene fra Drøbak fikk seg også en liten seiltur langs kysten av Aruba. Camilla sto til rors det meste av tiden og briljerte med "skal vi ikke snart fokke litt?" Vi er litt usikre på om Camilla hadde hørt feil på kræsjkurset i seiling, eller om noen hadde hatt det litt gøy med henne....

Fryktet seilas langs Columbiakysten
Ukene på Aruba var preget av mye vær - mye vind og også mange regnbyger, spesielt om natten. En av grunnene var et digert frontsystem som beveget seg sakte gjennom Kariba.

Fra Aruba skulle vi seile til San Blas øyene utenfor kysten av Panama. Ferden dit går langs kysten av Columbia. Mange frykter dette strekket på lik linje med Biscaya - det blir lett urolig sjø og uforutsigbare vindforhold hvor man plutselig kan bli overrasket av sterk kuling. Ifølge væreksperter er det spesielt vanskelig å varsle været i dette området og mange seilere har fått problemer når de har møtt på mye vind og bølger.

Vi gjorde to ting for å prøve å unngå problemer: Vi lyttet nøye til værmeldinger for å få et bra værvindu og vi valgte en kurs som gikk ganske langt mot nord før vi dreide ned mot Panama. Vi ville ha en avstand på minst 100 nautiske mil fra kysten av Columbia.

Vi fikk også god hjelp av danske Karsten i Panama. Han opererer daglig på SSB'en (frekvens 8182 kl. 2230 UTC) og gir skandinaviske seilere værmeldinger og andre råd om seilas i området Karibia, Panama og Galapagos.

Silkeføre og god fart
Og de nøye forberedelsene betalte seg. Vi hadde en flott seiltur med vind fra nordøst på rundt 10 m/s. I tillegg hadde vi nesten hele veien opp mot 2 knops medstrøm, så de 648 milene ble unnagjort på ganske nøyaktig 4 døgn. Det betyr at vi hadde en snittfart på 6,9 knop!

Underveis var vi daglig i kontakt med Karsten og han kunne fortelle oss at vi rakk akkurat å smette inn bak de beskyttende korallrevene ved San Blas øyene før et nytt værsystem begynte å bygge seg opp. Hadde vi valgt å gå ett døgn senere fra Aruba ville vi mest sannsynlig fått kuling det siste døgnet.

Så selv om det blåste ganske friskt hele veien og vi hadde bølger på opp mot 4 meter som gjorde at det gynget en del, var det en fin tur. Heldigvis kom bølgene bakfra det meste av tiden og Marialene er en båt som takler bølger veldig bra. Hun rir på bølgetoppene og danser lett mellom bølgene. Som Erik sa under Atlanterhavskryssingen: "Hun bare rister litt på rompa og danser videre når en bølge treffer henne."

Jul og påske i båten
Overfarten var ellers uten altfor mange hendelser. Steinar fisket som vanlig, men eneste resultat var tre tapte sluker. En gang så vi at en diger tunfisk hadde bitt på, men da røk snøret...

Håkon fordrev tiden blant annet med å lage påskekyllinger av det gule garnet som bestemor hadde hatt med seg til Aruba og hørte på Putti Plutti Pott på kassettspilleren. Det spiller visst liten rolle at det er svært lite som minner om verken jul eller påske der vi er!

Olve flyttet ut
Rett før vi reiste fra Aruba fikk Olve flytte ut fra akterkabinen fram i forpiggen til Håkon. Håkon syns dette var stas og mente det ikke var noe problem om Olve skulle våkne om natten. Håkon skulle bare gi han smokken og hvis ikke det hjalp så skulle han rope på mamma eller pappa. Problemet er vel bare det at Håkon ikke er helt til å stole som "barnevakt": Han våkner ikke selv om Olve brøler 40 cm fra øret hans!

Det var egentlig greit å flytte Olve på eget rom under en overfart siden en av de voksne alltid er våkne likevel. Som vanlig sørget vindroret Laura for at vi så godt som aldri trengte å ta i roret. Laura er utrettelig og styrer 24 timer i døgnet og vi trenger bare å justere kursen litt dersom vinden endrer seg.

Denne gangen ordnet vi nattevaktene slik at Guro tok de tre første timene fra 20 til 23, Steinar tok så fire timer fra 23 til 03. Så tok Guro tre timer fra 03 til 06 - og hvis alt klaffet så fikk Olve litt tidlig "frokost" i løpet av denne vakten. Steinar tok så resten av morgenen og sto opp med Håkon og Olve. Dette fungerte ganske bra, særlig fordi Guro er utpreget B-menneske og elsker å sove lenge om morgenen.

I Kunaindianernes rike
Om morgenen den 11. februar kunne vi skimte de ytterste av San Blas øyene i horisonten. Ettersom vi nærmet oss så vi at dette virkelig var slik vi hadde forestilt oss tropiske øyer: Små flate øyer dekket av hvit sand og palmer. Mellom øyene ligger store korallrev og sandbanker som gjør at vannet glitrer i alle slags grønn-turkisfarger.

Totalt består San Blas, eller Kuna Yala, av 365 små og store øyer langs nordkysten av Panama øst for kanalen. Dette er Kunaindianernes rike og her lever de fortsatt mye slik de gjorde før spanjolene gjorde sitt inntog i Panama. Kuna Yala er anerkjent av myndighetene i Panama som så godt som selvstendige og de har sitt eget tradisjonelle styresett og egne ledere. Kunaindianerne er en av de sterkeste nasjonene blant de innfødte amerikanerne. Deres lov om at alt land tilhører alle kunaene bidrar til at ikke det oppstår store klasseskiller og vi opplevde dem som et stillferdig og vennlig folkeslag som syns det var stas med besøk fra seilere. Det er det første stedet i Karibia vi har vært som er bebodd av de opprinnelige indianerne i Karibia.

Dollaren står likevel strekt også i Kunaenes rike og kunaene er drevne handelsmenn og -kvinner. Kvinnene har en usedvanlig sterk stiling, især de eldre kvinnene. Ofte er de familienes hovedforsørger ved at de selger molaer. Molaer brukes som en del av den tradisjonelle kvinnedrakten og er for- og bakstykke på en bluse. De lages i en spesiell applikasjonsteknikk og mange er fantastisk detaljerte. Alle som besøker San Blas kommer hjem med mer enn en utgave av molaen.

Ellers driver Kunaene med kokosnøtthandel og hver eneste kokosnøttpalme har noen som passer på den.

Nye venner
Vi syns vi hadde kommet til paradiset da vi ankret opp innenfor revet ved Holandes Kays. De fleste av øyene her er ubebodde, men på den lille øya Tiadup bor det 5-6 familier. Vi var inne i landsbyen og betalte de vanlige fem dollarene til høvdingen (Victor). Samtidig fikk kvinnene i landsbyen vise fram alt sitt fantastiske håndarbeide og Guro greide til slutt å bestemme seg for hvilke molaer hun ville kjøpe (det var umulig å bestemme seg for bare en....). Barna i landsbyen var blide og nysgjerrige og både Håkon og Olve fikk nye venner.

Siden Kunaene lever tradisjonelt har de ikke så mye av "vestlige" goder. De syns derfor det er stas å få gamle magasiner og litt leker. Flere av Olves utvokste t-skjorter og bodyer har fått nye eiere og det er lett å bli populær blant barna hvis man har med seg litt kjeks eller annet små godt. I gjengjeld får man gjerne noe flotte skjell, smykker laget av perler eller litt fisk eller avokadoer.

Gjensyn med Capella og Stephie
Mens vi var i San Blas traff vi igjen Stephie, Felicity og Drago fra Capella. Det ble et gledelig gjensyn for Håkon og Stephie og de har nesten vært uatskillelige siden. (De kan fortsatt ikke snakke samme språk, men det ser ut til at de forstår hverandre for det).

Stephie fylte fem år mens vi var i San Blas og vi var alle invitert i karnevals-bursdag. Håkon var iguan med ny maske som vi kjøpte fra Kunaindianerne. Med på bursdagen var også flere nye (voksne) venner: Heinz og Catherine fra Rolling Home (England) og Margot og Jürgen fra Fidelitas (Tyskland).

Barna spiste gele (også Olve) og kake og så på Nemo på film.

Slanger i paradiset?
Håkon var uheldig en dag vi var på stranden i San Blas og tråkket på en rokke. Det vil si, først trodde vi han var blitt bitt av en slange fordi han hadde to små stikk ved siden av hverandre på innsiden av ankelen. Vi fikk hjelp av Felicity fra Capella som er sykepleier og hun spjelket benet for å holde det i ro og surret på en bandasje for å gjøre blodgjennomstrømningen tregere. Steinar fikk beskjed om å prøve å suge ut mest mulig av giften.

Etter råd fra de lokale Kunaene i landsbyen dro vi til nærmeste sykehus som er to timer unna i Rio Diable. Felicity ble med for å hjelpe med både Håkon og Olve. Underveis forsøkte vi å ringe sykehuset med satelittelefonen for å varsle at vi kom. Telefonnummeret i boken vår var imidlertid feil, så det endte opp med at vi fikk kontakt med båtklubben på andre siden av Panamakanalen (der var det en dame som kunne snakke engelsk) og hun ringte for oss til sykehuset i Rio Diable Village.

Håkon hadde det fryktelig vondt hele tiden, men heldigvis viste han ingen tegn til forgiftning. Etter en stund i båten begynte han å klage over at det gjorde vondt på skinnleggen. Vi fikk litt av et sjokk da vi løsnet på bandasjen og kunne trekke ut en fire cm lang pigg foran på leggen, 10 cm over der han ble stukket. Felicity skjønte da at det hadde vært en rokke som hadde stukket Håkon og vi var litt lettet fordi de er mye mindre farlig enn slanger. Sannsynligvis hadde rokken stukket to ganger før piggen satte seg fast og beveget seg gjennom hele benet til Håkon. (Senere har vi også lært at det ikke finnes slanger verken på land eller i vannet i San Blas)

Vel framme på sykehuset etter to smertefulle timer fikk Håkon en antihistaminsprøyte og en antibiotikakur mot mulig infeksjon. Håkon var veldig tapper og piggen fra rokken har vi tatt vare på så han stolt (?) kan vise den fram.

Klare for kanaltransit
Vi ligger nå på Karibiasiden av Panamakanalen og i neste reisebrev kan vi forhåpentligvis fortelle om en spennende tur gjennom kanalen. Vi regner med å gå gjennom mandag 5. april. Det er plassert et webkamera ved en av slusene. Sjekk ut: www.panamacanal.com

Vi gikk glipp av karnevalet på Trinidad, men visste ikke at det var et digert karneval på Aruba også! Karnevalsparaden var et fantastisk syn, men også svært øredøvende....

Camilla og Kristin kom på besøk til Aruba helt fra kalde Drøbak.

Bestemor og Håkon koser seg i bassenget.

Håkon og pappa henger i poolbaren på Renaissance Hotel på Aruba.

Gutta på tur på en av øyene i San Blas. Vi så mange eremittkrepser og fant masse fine skjell, kråkebolleskall og sanddollar.

Håkon apekatt holder utkikk.

Guro syr hempen som holder storseilet fast i rullen nede: For første gang på turen må vi finne fram seilmakersakene.

Guro prøver å bestemme seg for hvilken mola hun skal kjøpe. Det var utrolig mange flotte å velge mellom.

Elliot og Håkon ble gode kamerater.

I landsbyen var det bar Kathy som fikk holde Olve - hun var favoritten. Her sover han på fanget hennes i hengekøya.

Grilling på stranden på Holandes Keyes.

Stephie og Håkon på oppdagelsesferd på en av øyene.

Håkon "leser" for Olve.

Olve på slang i fruktnettet.

Håkon og Steinar skal ut å snorkle på et korallrev i Holandes Keys. På denne turen så de to haier som var 1,5 meter lange (nursesharks - visstnok ufarlige...) - Guro snorklet ikke mer etter det!

Olve tar over som skipper på jolla når pappa og Håkon snorkler.

Håkon får behandling for rokkestikk på det lokale sykehuset i San Blas

Marialene er blitt bordet av tre Kuna-damer som vil selge molaer - og Guro er ikke vanskelig å be....

Kuna-damene padler avgårde i sin ulu: En kajakk laget av en uthulet trestamme.

På vei inn til en av de 365 San Blas øyene.

Stephie og Håkon på stranden. Marialene og Capella i bakgrunnen.

Karnevalsbursdag for Stephie ombord på Capella: Olve og Guro var pirater, Håkon var iguan og Steinar var gringo.