Villamil (Galapagos), 15. mai 2004

Galapagos kalles Islas Encantandas – de forheksede øyer og møtet med Galapagos ble så fantastisk som vi hadde håpet på. Naturen og dyrelivet er helt unikt og menneskene som bor der er trivelige og svært stolte av øyene sine. På Galapagos var vi i nærkontakt med lekne sjøløver, gamle furete kjempeskilpadder, sorte iguaner og havsuler med blå føtter.

Galapagos var vårt første stopp i Stillehavet og provianteringen i Panama før vi reiste bar preg av at vi ikke visste hvor mye det var å få tak i på de forskjellige stillehavsøyene før vi kommer til Tahiti. Vi hadde også hørt at det som var å få kjøpt var dyrt.

Storhusholdning
Vi la derfor opp til storinnkjøp igjen – hvilket blant annet betød fem kasser øl, minst like mye brus, 30 liter juice, 20 liter langtidsholdbar melk, et utall hermetikkbokser, mel, pasta, ris og frokostblanding. For ikke å glemme 600 bleier og 20 pakker våtservietter.

Vi kjøpte også en del frukt og grønnsaker. Poenget er å få kjøpt dette på et marked slik at det ikke har vært kjølt ned – da er holdbarheten mye bedre. I tillegg er det lurt å kjøpe varer som ennå ikke er modne, slik at de gradvis modnes underveis. Men, som alltid er det stor forskjell på teori og praksis. 6 kilo grønne bananer ble alle modne i løpet av 4-5 dager og de grønne ananasene som selgeren forsikret oss om at ville vare i minst 3-4 uker, holdt i nøyaktig en uke. Poteter, hodekål, gulrøtter og løk greier seg ganske bra, men ellers har vi kjøpt inn en del hermetikkbokser med grønnsaksblanding. De smaker ganske ok, i hvert fall oppi en risgryte.

No-fish Steinar
Vi baserer oss ikke på at vi skal få fisk når vi er ute og seiler, men vi regner likevel med at vi får ett og annet napp for litt variasjon i menyen. Det ble likevel mye pasta- og risretter på overfarten til Galapagos, siden Steinar ikke hadde særlig fiskelykke med de nyinnkjøpte slukene fra Panama. Ikke ett eneste napp hadde vi! Vi vet at det er fisk i havet, så tydeligvis har vi kjøpt feile sluker…

Ombord på Marialene har vi kun en liten kjøleboks, så proviantering må planlegges slik at ikke alt må oppbevares kaldt. Her er det snakk om hard prioritering. Yoghurt, ost, skinke, hotdog-pølser og smør er nøye stablet. Juice, brus, øl, melk og vann fylles på etter hvert. Det største problemet blir dermed: Hvordan få plass til sjokoladen? Den bør som kjent ligge kaldt – særlig her i tropiske strøk, men det vanskelig å påstå at den skal prioriteres før pålegg og yoghurt til barna. Uansett greier vi alltid å skvise noen inn. Den offisielle nattevaktsjokoladen på Marialene er Snickers (fåes kjøpt overalt) og Guro går ikke på nattevakt uten at hun vet det ligger en kald Snickers og venter på henne i kjøleboksen!

Stille, du liksom…
Etter 6 varme uker i Panama, kunne vi endelig sette seil mot Galapagos. 900 nautiske mil er i seg selv ikke avskrekkende lenger, men strekket er kjent for å være ett av de tregeste på en jordomseiling. Vi har hørt skrekkhistorier om overfarter som har tatt både 14 og 20 dager.

For å komme til Galapagos må man krysse ekvator og rett nord for 0 breddegrad ligger stillebeltet – Inter Tropcal Covergence Zone (ITCZ). Her møtes nordøstpassaten og sørøstpassaten og man får et område som gjerne strekker seg over 4 breddegrader (240 nautiske mil) med lite vind, tordenvær og ellers svært skiftende forhold. De fleste fyller opp båten med så mye diesel som mulig, for å ha muligheten til å motorseile gjennom stillebeltet.

Men verken Stillehavet eller stillebeltet var særlig stille for oss. Riktignok hadde vi ganske lite vind de første dagene ut fra Panama og brukte motoren noe, men gjennom hele stillebeltet hadde vi 7-10 m/n fra sørvest. Det var riktignok vind rett imot og vi seilte kryss store deler av turen. Det er en stund siden vi har gjort det, men heldigvis er Marialene ikke så aller verst på kryss. Riktignok er hun ikke noe regattabåt, men hun seiler langt bedre enn sine langkjølte venner. Vi seilte omtrent samtidig med tre andre båter fra Las Perlas utenfor Panama mot Galapagos – og vant klart! (Selv om det selvfølgelig egentlig ikke var noen konkurranse…)

Vi brukte litt over 8 døgn til Galapagos og det var faktisk ett døgn raskere enn våre mest optimistiske antagelser. Det siste døgnet dreide heldigvis vinden mot sørøst, slik at vi slapp å slå oss ned til øygruppen og ved hjelp av iherdig seiltrimming og litt hjelp fra motoren, greide vi akkurat å komme oss inn til Wreck Bay på øya San Cristobal før det ble mørkt. Totalt trengte vi bare å bruke motoren i 30 timer – og det er mye, mye mindre enn vi hadde fryktet.

Nasjonalpark
Galapagos er en del av Ecuador og består av 13 hovedøyer. Den vulkanske øygruppen ligger 600 nautiske mil utenfor vestkysten av Ecuador. Øyene ble offisielt oppdaget tidlig på 1500-tallet av en biskop fra Panama som var på vei til Peru. Mye tyder imidlertid på at søramerikanske indianere besøkte øyene lenge før det. Isolert fra resten av verden har det over tid utviklet en helt unik flora og fauna på øyene.

For noen år siden fikk ikke seilbåter besøke Galapagos-øyene. Alle de 13 øyene ble erklært nasjonalpark så tidlig som i 1959 og myndighetene i Ecuador var en periode svært restriktive med å la andre enn turister på organiserte turer besøke øyene. Dette har heldigvis endret seg og seilbåter får nå i hvert fall besøke noen av øyene hvor det er landsbyer. Driftige sjeler har forstått at yachties også bruker litt penger (dog sannsynligvis langt mindre enn den gjennomsnittlige turist) og alle stedene vi besøkte ble vi møtt av vennlige folk som kunne hjelpe oss med diesel, vann, guidede turer og ellers annet vi måtte trenge hjelp til. Vi besøkte tre av øyene: San Cristobal, Floreana og Isla Isabela.

Nærkontakt av første grad
Dyrene på Galapagos er uvanlig tamme og har liksom ikke skjønt at mennesker egentlig er deres fiende. Sjøløvene titter opp på oss og spør liksom hele tiden: Skal dere ikke komme uti å bade? Fugler sitter helt rolig på en kvist og vi kan stå en halv meter unna og ta bilder. Iguanen bare overser oss og fiskene strømmer nysgjerrige til når man hiver ut en sluk og sloss om å få bite på. I løpet av ti minutter hadde Håkon og Steinar fått fire, fine små fisker som vi stekte til lunsj.

Evolusjonsteoriens fødested
Galapagos er mest kjent for skilpadder og vi har nå sett dem i alle størrelser, fasonger og alder. Hver av øyene har sine egne varianter.

Både kjempeskilpaddene og andre dyrearter på Galapagos har utviklet seg ulikt ut fra hva slags omgivelser de levde i, og også annerledes enn tilsvarende dyr på land.  Dette var bakgrunnen for at Charles Darwin utledet sin evolusjonsteori etter at han som ung mann besøkte øyene i fem uker i 1835.  Darwin så at blant annet at finkene på Galapagos hadde utviklet ulike typer nebb alt etter hva slags mat de kunne finne.  Darwin mente å kunne vise at dyrene hadde felles forfedre, men at miljø og omgivelser påvirket artens utvikling.

Skilpaddene på Galapagos har for eksempel lengre hals enn skilpadder andre steder, fordi de trengte det for å få tak i mat. Det finnes en fugletype på Galapagos som heter flightless comorant og med sine små stutte vinger kan den som navnet tilsier, ikke fly. Comoranten i Sør-Amerika er en fantastisk flyger. Sannsynligvis har mangelen på naturlige fiender og enkel tilgang på mat gjort at comoranten på Galapagos ikke trengte vinger.

Virile 100-åringer
Kjempeskilpaddene er i fare for å bli utryddet og på noen av øyene finnes det ikke lenger ville skilpadder. Derfor er det flere steder såkalte avlsentre som arbeider for å øke bestanden av de ulike variantene. Avlssentrene er åpne for besøkende og vi kunne se alt fra bitte små skilpadder som bare var 2 måneder gamle til digre hannskilpadder på over 100 år. Tross høy alder er hannene fortsatt glad i damer og avlssenteret har stor suksess i å avle opp nye skilpadder. Når skilpaddene er rundt fem år gamle blir de plassert tilbake i sitt naturlige element: I den tørre krattskogen rundt vulkanene.

Sjøløve i jolla
Den beste måten å besøke Galapagos på, må være i seilbåt. Ikke noe annet sted har vi kommet så nær dyrene. Sjøløvene i Wreck Bay på San Cristobal har ikke noe imot at det ligger 15-20 seilbåter i bukten deres. Når de ikke leker i vannet, elsker sjøløver å ligge og dra seg stranden eller et annet egnet sted. For eksempel på dekk. De fleste små fiskebåtene i Wreck Bay har piggtråd rundt relingen for å hindre sjøløvene å hoppe opp. Dermed ble det jo mye enklere å finne seg en jolle bak en seilbåt i stedet. Båter med stor fin badeplattform eller trinn bak var også populært og hvis man ikke passet på å stenge inngangen risikerte man å få en sjøløve helt opp i cockpiten.

Å se på sjøløver som sover formiddagslur på stranden er nesten terapeutisk. Det er lenge siden vi har sett noe kose seg så mye. De luller seg sammen, små sjøløver ligger tett inntil mammaene sine og kanskje forsyner de seg med litt mat i ny og ne. Noen ligger rett ut på ryggen og snorker, mens andre kroer seg sammen og varmer nesen sin under en luffe.

Haiunderholdning
Rundt båten svømte også små pingviner og minst en gang for dagen kom den store familien med 12-15 sennepsgule rokker svevende forbi i vannflaten. Av og til så vi også digre skater som var mer enn 1,5 meter brede. Et par minutters jolletur rundt revet vi lå bak på Isabela var det en liten lagune med en kanal i den ene enden. På lavvann samlets rundt 20 hvittipphaier seg i kanalen og vi kunne studere dem på nært hold.

I luften over oss yret det av fugler. Pelikaner var vi blitt ganske vant til se fra Karibia, men på Galapagos er de så tamme at vi kunne stå rett ved siden av dem. Pelikanen i Post Office Bay hvilte seg litt på jolla vår og ville absolutt ikke flytte seg før Steinar omtrent tråkket på den. Frigate-fuglen ble vi etter hvert svært vant til å se. De oppfører seg nesten som måker hjemme - du skal ikke vifte mye med en matbit før de kretser rundt båten og sneier toppen av hodene våre. Et par ganger var vi nesten redd for at de skulle få fjærene sine i vindgeneratoren vår.

Bobies
Mest gøy syns vi det var å se på havsulene med blå føtter - bobies kalles de på Galapagos. De er fantastiske fiskefangere og fra høyt opp i luften skyter de ned i vannet som en liten rakett. Etter noen sekunder under vann, kommer de sprettende opp av vannet med et plopp. Ofte kunne vi se de stupe flere sammen og helt synkront ploppet de opp igjen.

På en ridetur opp til vulkanen Sierra Negra så vi også den unike Galapagos- hauken og mange hvite hegrer.

Vi sitter igjen med mange fantastiske opplevelser og mye ny lærdom etter ukene på Galapagos. Nå får vi god tid til å fordøye inntrykkene. Foran oss ligger 3000 nautiske mil til Marquesas i Fransk Polynesia. Den turen regner vi med vil ta rundt 25 døgn og det blir vårt lengste strekk hittil.

Det var ikke akkurat folksomt på stranden på en av øyene i Las Perlas...

Da vi krysset ekvator kom kong Neptun ombord for å døpe alle som krysset for første gang.

Lettmatrosene får utdelt synlig bevis på at de nå regnes som ekte sjømenn.

Håkon beundrer sjøløvene på stranden i Wreck Bay.

Et ekte Galapagos-bilde: Håkon og en kjempeskilpadde

Innsjøen i krateret på vulkanen på San Cristobal gir vann til både innbyggerne på øya og de utallige fuglene som lever der.

Sorte sjøiguaner finnes kun på Galapagos. De er sorte for å gå i ett med lavasteinen.

Sjøløvene i Wreck Bay syns seilere er ålreite dyr, særlig de som ikke heiser opp jolla si om natten. Hver natt sov et par stykker i jolla vår og den digre sluggen her syns visst han kunne bruke jolla som do også...

Olve feierer ettårsdag i båten. Av sitt første leve år har han kun bodd 9 uker på land (de 9 første).

Frigate-fuglen på Floreana bryr seg ikke om at vi går helt inntil for å studere den nærmere.

I Post Office Bay på Floreana er det gamle poststedet der sjøfarende la igjen post. Man kan fortsatt legge post i tønna - og vi prøvde selvsagt å sende kort hjem.

Marialene forlater Floreana på vei mot Isabela.

Han her er 100 år, veier over 200 kg og er 150 cm lang - en ekte kjempeskilpadde!

De små pingvinene på Isabela er de nest minst i verden og de svømmer rundt seilbåtene og konkurrerer om oppmerksomheten med sjøløver, sennepsfargende rokker og halvgale havsuler.

Hele gjengen klar for ridetur opp til vulkanen Sierra Negra. Olve på maven til pappa syns det var stas å ri på hest - særlig når hesten travet.

Krateret på vulkanen Sierra Negra er det nest største vulkankrateret i verden. Det største ligger i Tanzania.

Steinar på Vulkanen Chico som ligger ved siden av Sierra Negra. Denne vulkanen hadde utbrudd i 1963 og 1979.