Reisebrev fra s/y Marialene 01.08.2004

Selskap på Selskapsøyene

Bora Bora (Fransk Polynesia), 1. august 2004

På Selskapsøyene har vi hatt hyggelig selskap av Rana og Dag, vi har lært mye interessant om både vanilje og perledyrking og ikke minst har vi funnet mange flotte strender. Håkon har endelig lært å svømme og Olve er i ferd med å bli tøffere enn storebror hva angår bading.

Fra Tuamotu-atollene hadde vi et par dagers seilas ned til Tahiti med god fiskelykke: En tunfisk på 8 kilo og en dorado på 7,5 kilo. Før vi gikk til selve Papeete lå vi noen dager utenfor den sorte stranden ved Point Venus sammen med Capella. Håkon fikk endelig leke med Stephie igjen og Guro syns det var deilig å komme tilbake til sivilisasjonen og et skikkelig supermarked.

Biler, biler!
Papeete er støvete og støyete, men likevel var det gøy i noen dager å være et sted med butikker, kafeer og litt byliv. Håkon fikk utvidet samlingen sin med "Happy Meal"-leker, vi fant et sted som kunne reparere PC'en vår og Olve fikk utløp for bil-lystene sine. Han syns det var storveis å kjøre vogn opp og ned Papeetes hovedgate og se på alle bilene og si "brrr, brrr".

Selskapsøyene, Society Islands, er den mest sentrale øygruppen i Fransk Polynesia med Papeete som administrativ hovedstad. Øygruppen består blant annet av de mest kjente turistmålene i Fransk Polynesia som Tahiti og Bora Bora. Selskapsøyene er høye tropiske øyer omgitt av et korallrev. Mellom korallrevet og øya dannes det laguner som byr på flotte ankringssteder og masse av sjøliv å snorkle og dykke på.

Nytt mannskap i Papeete
Nygifte Rana og Dag mønstret på i Papeete. Vi passet på å få med oss litt lokalkultur i forbindelse med den årlige Heiva-festivalen før vi forlot Tahiti. Vi så deler av regattaen med uteriggerkanoer som går fra Tahiti og rundt Moorea og vi opplevde en kveld med polynesisk sang og dans.

Fra Tahiti seilte vi til den berømte Cook's Bay på Moorea. Bukten er oppkalt etter en av Stillehavets største utforskere, kaptein James Cook, og skal etter sigende være den mest avbildede bukten i Stillehavet. Vi syns vel kanskje at det var noe overdrevet - det var fint der, men ganske folksomt og den manglet en skikkelig strand. Vi ankret opp bak korallrevet like innenfor inngangen til bukten. Der var vannet klart og turkis og vi så mange flotte fisker som svømte rundt båten.

Et steinkast bortenfor Cook's bay ligger Opunohu Bay og midt i mellom ligger utkikkspunktet Belvedere. Herfra kan man skue utover begge buktene.

Fra Moorea seilte, det vi si vi kjørte motor, over natten til Huahine - vår favoritt blant Selskapsøyene. Her fant vi den beste stranden og den lille landsbyen Fare var akkurat passe stor. Det er få turister på Huahine og innbyggerne er svært vennlige. Videre besøkte vi den lille øya Tahaa rett nord for Raiatea og til slutt Bora Bora.

Menneskehjulpet vanilje
Fransk Polynesia er storeksportør av vanilje og på øya Tahaa besøkte vi en vanlijefarm. Inne i en frodig grønn dal lå en liten familiefarm der alle i familien arbeidet med dyrking og tørking av vanilje. Duften av det søte krydderet slo imot oss med en gang vi gikk ut av bilen. Datteren i familien snakket ganske bra engelsk og hun gav oss en omvisning og fortalte hvordan de dyrker vaniljen.

Vaniljeplanten er en slyngplante og dyrkes gjerne på noen stokker eller på buer laget av hønsenetting og tomme kokosnøttskall. Vaniljeblomsten er en vakker, hvit orkidé-liknende blomst som kun blomstrer én dag. Vaniljestang får man fra den tørkede vaniljebønnen. Problemet er bare at vaniljeplanten produserer normalt sett ikke bønner av seg selv. Mennesker må derfor manuelt flytte pollenfrøet over i blomstens spore for at en vaniljebønne skal dannes. Bestøvingen må gjøres akkurat den dagen blomsten springer ut og helst om morgenen for å unngå at fugler kommer for å drikke nektar og ødelegger blomsten.

Ni måneders "svangerskap"
Deretter tar det ni måneder før en vaniljebønne er moden. Bønnene plukkes og i flere måneder pågår så en møysommelig tørkeprosess der alle bønnene pakkes ut på store brett noen timer i solen hver dag, for så å pakkes vekk igjen i sekker resten av dagen og natten. Vaniljen sorteres deretter for hånd etter lengde og eksporteres til alle deler av verden. Amerikanerne vil helst ha de lange, kunne datteren på vaniljefarmen fortelle oss.

Vi kjøpte med oss en liten pakke med vaniljestenger. I følge vår guide vil de vare i opp til ti år dersom de oppbevares riktig og hver stang har så mye aroma i seg at de kan brukes 6-7 ganger. Vi har med andre ord vanilje til Steinars karamellpudding som kun lages til julaften i mange år framover.

Verdifulle sorte perler
Selv om vanilje fortsatt er en viktig eksportvare, er det sorte perler som er den nye store industrien i Fransk Polynesia. På Selskapsøyene kryr det av perleselgere og Guro fant raskt ut at de perlene hun fikk for å brenne noen musikkCD'er og litt øl og vin på Raroia-atollen sannsynligvis er verdt mange hundre dollar.

På Tahaa traff vi en franskmann som tidligere hadde seilt i 17 år før han slo seg ned på Selskapsøyene og ble perledyrker. Av han fikk vi vite litt om den lange og møysommelige prosessen som kombinerer teknologi og naturens gang og til slutt blir de vakre sorte perlene.

De sorte perlene dyrkes i spesielle østers som trives i lagunene. Voksne østers samles inn og en trenet tekniker, gjerne en japaner, plasserer en liten kjerne laget av ferskvannsskjell fra Mississippi-eleven inn i en liten lomme i østerskjøttet. Sammen med kjernen plasseres en liten kjøttbit fra en donorøsters. Donorøstersen velges ut fra kvalitet og farge på innmaten og fra en donorøsters kuttes 40 små biter av innmaten. Denne kjøttbiten gjør at østersen begynner å produsere perlemor rundt kjernen som den oppfatter som et fremmedlegeme.

Østersstell
Østersen returneres så til lagunen der de henger på lange liner i 18-24 måneder. Mens perlene vokser inne i østersen passes de godt på. Med jevne mellomrom hentes skjellene inn til farmen for å rengjøres - enten tas de inn på grunt vann slik at småfiskene kan spise skjellene rene, eller så blir de høytrykksspylt. Gode østersskjell kan brukes flere ganger til å produsere perler og man kan da putte inn større kjerner for å få større perler.

Sorte perler kommer i størrelser mellom 8 og 14 mm, 10 mm er det mest vanlige. Perlene klassifiseres etter størrelse, farge, glans, fasong og ujevnheter i overflaten. Fargene variere fra gull/grønn, via grønn og brunlig til blåsort.

Hyggelig med selskap
Det var veldig koselig med litt besøk ombord på Marialene igjen. Rana og Dag kom nesten rett fra bryllup i Jordan og vi fikk se bilder og høre fra den store begivenheten. Vi må innrømme at vi var ganske lei oss for at vi gikk glipp av moroa... Kanskje svinger vi innom Jordan dersom vi bestemmer oss for å seile gjennom Rødehavet.

Dag har lang fartstid som onkel og Håkon og Olve hadde mye gøy med ham. Spesielt likte Håkon når han og Dag diktet historier om "Rare-Dag" og "Langseileren Håkon". Olve trengte noen dager for å bli vant til nye fjes ombord, men etter hvert la han sin elsk på Rana som har skjønt at veien til en manns hjerte går gjennom munnen...

Rana laget veldig god mat til oss andre også og vartet blant annet opp med et fantastisk lammelår - sjelden kost for oss båtfolk. Etter besøket har vi også fått et par nye retter med jordansk vri på menyen ombord på Marialene.

Svømme i akvarium
På Bora Bora fant vi vårt favorittsted for snorkling så langt. På ett av revene inne i lagunen mater dykkerbåtene fiskene og så fort man nærmet seg med jollen, strømmet de til. Det var akkurat som å dykke ned i et digert akvarium. Hundrevis av fargerike fisker flokket seg rundt oss (de ble nesten litt for nærgående for Guro...).

Håkon er blitt veldig flink til å snorkle og når han svømmer sammen med pappa for å se på fiskene, høres det frydefulle hvin fra snorkelen hans hver gang han ser en papegøyefisk.

Badeengler
Bora Bora hadde også en flott langgrunn strand som vi benyttet oss av. Håkon og Olve var i vannet hele dagen og endelig fikk Håkon nok tid på seg til å begynne å svømme. Olve er også blitt en skikkelig badeengel. med armringer er han nesten som en fisk i vannet. Han syns fortsatt det er tryggest å holde mamma eller pappa i hånden og ingen av oss fikk sitte særlig lenge rolig på håndkleet vårt før Olve kom å dro oss med tilbake i vannet.

Olve har også begynt å bade fra båten. han klatrer opp og ned badestigen på egenhånd og henger på ryggen til pappa i vannet. Han gir høylytt beskjed dersom noen prøver å bade uten at han får være med.

Julaften og bursdag på en gang...
Høydepunktet på Bora Bora var pakker fra Norge. For en del uker siden sendte vi adressen til Bora Bora Yacht Club til våre familier og vi var veldig spente på om det ventet pakker på oss. Og det gjorde det - 4 pakker med masse gaver til Håkon og Olve, aviser, videohilsninger, Se og Hør, melkesjokolade og salt lakris. Alt hva nordmenn i utlendighet kan ønske seg!

Etter at Rana og Dag hadde reist var vi i flere dager ganske asosiale der vi satt i hvert vårt hjørne av cockpiten og leste om norske kjendiser og spiste tyrkisk pepper.

Fra Bora Bora forlot vi skyhøye priser, fransk arroganse og baguetter og vendte baugen sørvest mot Cook øyene. Når selv Steinar begynner å vurdere en polynesisk tatovering, da er det på tide å dra videre...