Palmerston (Cookøyene), 27. august 2004

Kia Orana! Ordene betyr "velkommen" på maori og er Cookøyenes mantra. Ordene finnes på alt fra registreringsskilt til telefonkort. Ikke noe annet sted i Stillehavet har vi følt oss så velkommen - enten vi gikk på kirkekaffe på Rarotonga eller spiste lunsj hos Edward og Shirley Marsters på Palmerston.

Cookøyene består av 15 øyer og atoller spredt over 2 millioner kvadratkilometer i det sørvestlige Stillehavet. Øyene er selvstendige, men har fortsatt sterke bånd til New Zealand. De 18 500 innbyggerne har maori som offisielt språk, men de fleste snakker også engelsk.

Øyene er oppkalt etter den britiske sjøfareren James Cook som "oppdaget" øyene på slutten av 1700-tallet. De første polynesierne kom hit ca år 800 e. kr. Cookøyene var under britisk herredømme fra 1888 og ble gjort til en del av New Zealand i 1891. I 1965 ble Cookøyene uavhengige, men innbyggerne har fortsatt New Zealandsk pass.

Øya Rarotonga med hovedstaden Avarua, ligger fire dagers seilas fra Bora Bora. Øya er den mest utviklede og de fleste av landets innbyggere bor her.

Bedre enn sitt rykte
På forhånd hadde vi hørt mye negativt om havnen på Rarotonga. Den er utsatt ved nordlige vinder og det er alltid mye trafikk der som gjør at seilbåter må være forberedt på å flytte på seg fra tid til annen. Vi syns imidlertid ikke at havnen var så gæren.

Riktignok er det dyrt å betale nesten hundre kroner dagen for å ligge for anker inne i en skitten havn. Men når det er mulig å få en varm dusj, det er et billig vaskeri rett ved siden av og det ikke er mer en 10 minutter å gå inn til sentrum, er vi ganske fornøyde. Når vi tillegg fant ut at vi kunne handle matvarer uten moms på det store supermarkedet rett ved siden av havnen og de kjørte varene til kaia helt gratis, ble vi mer enn fornøyde. Spesielt fordi vi hadde lagt opp til storproviantering igjen etter at båten var ganske tom etter måneder i kostbare Fransk Polynesia. Vi sparte inn havneavgiften på den momsfrie provianteringen!

Litt byliv
Avarua, hovedstaden på Rarotonga er en trivelig liten by med bra utvalg av butikker, kafeer og internettsjapper. Strendene på Rarotonga er ikke de fineste vi har opplevd, men så begynner vi nok etter hvert å bli ganske bortskjemte med øde hvite strender. Rarotonga har imidlertid mye annet attraktivt å by på.

Hver lørdag er det et travelt marked rett ved havnen. Lokalt produsert frukt og grønt i skjønn forening med suvenirer, håndverk, levende musikk og boder som selger deilige kaker, grillspyd og kald kokosnøttdrikke.

Rett ved siden av markedet ligger Håkon og Olves favoritt på Rarotonga: En diger lekeplass. Nesten hver eneste dag var vi en tur på lekeplassen for å snurre, huske, klatre og balansere - gjerne sammen med noen av de lokale barna. Masse flotte motoriske utfordringer for båtgutter!

Øyvandring
Rarotonga er ikke større enn at man kan gå tvers over øyen på en dag. Turen er ca 13 kilometer lang. I nesten 8 timer gikk, klatret og balanserte vi oss først opp en bratt fjellkam hvor trærnes røtter dannet naturlige stigetrinn. Deretter spiste vi matpakke under den majestetiske "nåla" (413 moh.) for så å klatre ned igjen, krysse en elv 8-10 ganger og dernest kave oss fram igjennom tett regnskog. Håkon var veldig flink og gikk selv hele veien - uten å klage - og godt hjulpet av drops underveis. Olve var som vanlig den heldigste - han fikk sitte i bæremeis på ryggen til Pappa hele turen!

En annerledes kirkekaffe
Vi var blitt fortalt at det er et "must" å gå i en av de mange kirkene på Rarotonga på søndager for å høre den flotte sangen. Vi er ikke akkurat noen ivrige kirkegjengere og kommer nok aldri heller til å bli det, men vi angret ikke på at vi tok turen til den store kirken i Avarua en søndag. Selv om preken gikk oss hus forbi var det fascinerende å høre den vakre, unike polynesiske sangen.

På vei ut av kirken ble vi stoppet og invitert på kirkekaffe. Det virket som det var uhøflig å takke nei, så vi ble med den blide mannen. Og kirkekaffe på Rarotonga er mer enn kaffe og tørre kjeks! En diger lunsjbuffet var dekket opp og et minst like stort dessertbord. Vi ble nødet til å forsyne oss godt og hvis vi ikke fylte opp tallerken skikkelig måtte vi love å gå to ganger, minst. Eldre damer fra menigheten svinset rundt bordet vår som vi delte med gjengen fra den engelske båten Lily Balero og noen europeiske backpackere, og passet på at vi ikke manglet verken vått ellet tørt.

Og når vi hadde proppet oss med kaker og frukt kom de jammen ut med en bolle iskrem til hver også! Vi ble nok litt beskjemmet over at vi egentlig bare hadde kommet i kirken denne søndagen for å høre på sangen... Maken til gjestfrihet skal man lete lenge etter.

Den hyggeligste øya i Stillehavet
Helt siden vi leste bøkene til gutta på Sorgenfri og Torild og Nils Krogsruds bryllupsreise har vi hatt lyst til å besøke Palmerston.

Palmerston en atoll lengst vest av Cookøyene. Atollen består av seks små øyer rundt en vaker lagune, hvorav kun en, Palmerston Island, er bebodd. Atollen var ikke bebodd før engelskmannen William Marsters slo seg ned her med sine tre polynesiske koner i 1863. Med sine tre koner fikk han 21 unger... I dag bor det ca 50 mennesker på Palmerston og alle nedstammer fra William Marsters. Alle de andre Marsters'ene er utvandret til Rarotonga og New Zealand.

Ingen turister
På Palmerston ble vi tatt imot med åpne armer. Det er ingen turister her og de 40-50 seilbåten som kommer innom i sesongen mellom juni og desember er derfor svært velkomne.

Simon, hans bror Edward og deres familie er vertskap for de fleste seilerne. Hver eneste dag kom de ut i båten sin for å frakte yachties'ene inn til øya. Der inne kunne man kose seg på en flott hvit strand, rusle en tur i landsbyen eller bare slappe av hos Simon og Edward som åpner hjemmet sitt for alle.

Om ettermiddagen lager Edwards kone, Shirley lunsj til alle sammen. Lunsjen bestod gjerne av fersk fisk eller hummer, som Simon og Edward hadde vært ute å fanget dagen før. Steinar fikk være med ut å fiske papegøyefisk med garn på revet og "no-fish Steinar" fikk vist at han lever opp til navnet sitt. På en hel formiddag fikk de bare 6 papegøyefisk. Da Simon og nevøen David dro ut om ettermiddagen, fanget de raskt 40 fisk på et kast...

"Hva kan du?"
Noe av det første man blir spurt om når man kommer til Palmerston er "Hva kan du?" Seilere med tekniske og mekaniske ferdigheter er ettertraktet siden det er nok av generatorer, kjøleskap og motorsager som trengs og fikses. I tillegg har nå også mange fått PC og dvd-spillere som selvfølgelig også går i stykker.

Da vi kom til Palmerston traff vi blant annet kanadiske Rik fra båten Dikenga. Hver dag i en hel uke hadde han gått fra hytte til hytte for å få skikk på alle slags computerproblemer. Den stakkars kjæresten hans tilbrakte mange timer alene på stranden...

Siden Steinar ikke er særlig teknisk, fant vi det best å tilstå at vi var "kontorrotter" uten særlige evner til å reparere generatorer eller annet utstyr med motor. Steinar fikk imidlertid hjelpe til med å lakke det nye skapet til Edward som en annen seiler hadde laget mens han besøkte øya. Skapet skal Edward ha til den splitter nye dvd-spilleren sin i det nye huset. 

Ingen betaling
Betaling for både skyss og mat var det ikke snakk om, penger har uansett ikke noe særlig verdi for de som bor på Palmerston - det er ingen butikker å bruke dem i likevel. Vi prøvde derfor å betale for oss med det vi måtte ha i båten som de trenger: Hermetikkbokser, noen glass med majones, pulverkaffe og pasta. I tillegg fikk de alt vi hadde av frisk frukt og grønnsaker - vi laget jo nesten ikke mat i båten likevel.

Hver gang Guro bakte brød til frokost tok vi med det ene inn til øya. Shirley og Edward var i ferd med å bygge seg et nytt hus og de ble svært glade for noen håndklær og laken. I tillegg fikk de halvparten av bensinen vi hadde til påhengsmotoren - noe som egentlig bare skulle mangle siden vi ikke brukte  vår egen jolle i det hele tatt!

Mange barn
Øyas ferskeste innbygger - vesle Naoma på 3 måneder - fikk en diger pose med Olves utvokste klær og Håkon fant fram litt leker som vi gav til førskolen.

Vi fikk også komme på besøk på den lille skolen på øya - Palmerston Lucky School. Yvonne Marsters er rektor og lærer for 19 barn på alle klassetrinn. I tillegg har de skole for femåringene og en førskole for de som er enda mindre. Vi viste bilder og fortalte om Norge og barna visst allerede ganske mye om landet. Broren til Simon og Edward bor på Rarotonga og er gift med Grethe fra Stavanger og rett før vi kom til Palmerston hadde de vært på besøk.

Marsters' Dream
Barna på Palmerston har også hørt om Norge gjennom et prosjekt kalt "Marsters' Dream". Noen nordmenn samlet inn penger og skaffet tilveie en båt som skulle gå mellom Palmerston og Rarotonga mer regelmessig og oftere enn frakteskipene - noe øybefolkningen sårt ønsker seg. Prosjektet havarerte dessverre blant annet på grunn av at familiene på Palmerston ikke kunne bli helt enige seg imellom om hvordan båten skulle brukes. Fortsatt er det rivalisering mellom de tre familien som stammer fra William Marsters' tre koner...

Verdens minst nettkafe
Utenom forsyningsbåten som kommer innom hver 4-6 måned, har Palmerston så godt som ingen forbindelser med omverdenen. Fremskrittet og teknologien har likevel også nådd ut hit. For tre år siden fikk Palmerston en telefonkiosk og internettforbindelse ved hjelp av en diger parabolantenne som ser passe malplassert ut mellom palmehytter og veier belagt med hvit sand. Verden minste internettkafe finnes sannsynligvis på Palmerston og den er kun åpen fra 6 til 12 om formiddagen fordi da går aggregatet og øya har strøm.

Det snodige var at vi som vanligvis alltid er på jakt etter en nettkafe, aldri kom så langt at vi fikk prøvd den på Palmerston. Sannsynligvis gjorde omgivelsen sitt til at vi greide å fjerne oss fra den teknologiske hverdagen for en stakket stund...

Dramatisk avreise
Palmerston er ikke akkurat noen ideell ankringsplass. Siden passet inn i lagunen er for grunt for de fleste seilbåter, ankrer man opp på korallhyllen utenfor revet på vestsiden av atollen. Som regel blåser det fra sørøst her, men dersom vinden dreier mot nord og vest er det ikke stedet å være. Det fikk vi oppleve siste natten på Palmerston!

Vi våknet begge av et høyt smell. Steinar var oppe i cockpiten før jeg rakk å si "Hva var det?" Jeg lå noen sekunder og hørte etter lyden av ankerkjettingensom gnisser mot korallen som vi var blitt så vant til å høre. Det er helt stille. "Guro, vi driver!" Steinar roper fra cockpiten samtidig som han starter motoren. Heldigvis lar vi alltid nøkkelen stå i tenningen når vi ligger for anker.

Mens jeg halte ombord stusselige 10 meter ankerkjetting som hang å dinglet fra baugen, så jeg bølgene bryte mot revet rett foran oss. Det virket som en hel evighet før Steinar fikk vridd båten unna både revet og en av de andre båtene vi hadde drevet mot.

Høy puls
Alt var over i løpet av få minutter og vi hadde nok begge ganske høy puls da vi styrte Marialene ut på åpent og trygt hav under måneskinnet. Det sto ikke akkurat om livene våre, men det hadde sannsynligvis betydd slutten for Marialene dersom hun hadde truffet med bredsiden mot den skarpe korallkanten!

Vi seilte rundt til det ble lyst og dro deretter tilbake til ankringsplassen for å forsøke og få opp ankeret og 45 meter kjetting. Heldigvis hadde vi festet en flyteline med en fender i enden på ankeret så det var lett å finne hvor det lå. Men Steinar hadde flere ganger under oppholdet dykket på ankeret så vi visste at både anker, kjetting og flyteline var surret rundt korallhoder. Vi regnet med at det ville ta sin tid å få det opp - om vi i det hele tatt ville få det opp.

Røket ledd
Vi kalte opp Simon på VHF'en og han og Edward kom ut for å hjelpe oss. I løpet av 10 minutter hadde gutta fått opp alt sammen! Med rå håndkraft dro de løs ankeret og kjettingen og løftet alt ombord i den lille aluminiumsbåten sin.

Ved nærmere inspeksjon viste det seg at det var leddet som vi hadde klinket på for å forlenge kjettingen med som hadde røket. Neste gang vi skal forlenge en kjetting, skal det sveises på. Inntil da får vi velge ankringsplasser hvor 45 meter kjetting er tilstrekkelig.

Farvel til nye venner
Siden ankeret var demontert valgte vi å dra fra Palmerston samme formiddag. Vi fikk tatt Simon og Edward i hånden og sagt skikkelig farvel til våre nye venner og gitt dem noen øl som takk for hjelpen. Over VHF'en sa vi takk for oss og farvel til Shirley og alle de andre på øya og til de andre seilbåtene som lå der.

Til tross for den gufne opplevelsen med ankeret utenfor revet, er Palmerston fortsatt en av våre favoritter og desidert det hyggeligste stedet i Stillehavet!

Olve har som vanlig funnet en bil han MÅ ta på. På registeringsskiltet står det "Kia Orana" - velkommen til Cookøyene!

Disse to luringene traff vi på bussen på Rarotonga.

Olve sklir på den flotte lekeplassen på Rarotonga

Håkon dumper med ei lokal jente.

På tur i jungelen, på vei over Rarotonga.

Håkon og mamma under "The Needle" (Nåla).

Koret i menigheten stiller i matchende kjoler og skjorter til gudstjeneste på søndagen. Og alle damene har hatt.

Regnbue bak vindroret "Laura" som styrer Marialene mellom Cookøyene.

En flott dorado er halt inn på vei til Palmerston. På engelsk kalles langturseiling for "blue Water cruising" - vi skjønner hvorfor.

Palmerston Island - Stillehavets hyggeligste sted!

Olve og Håkon leker med kokosnøtter. Bak skimtes den turkise Palmerston-lagunen.

Steinar har funnet seg en hengekøye laget av gammelt fiskegarn på Palmerston.

Håkon leker med John og David Marsters i hovedgaten på Palmerston.

Hver dag klokken 17 spilles det volleyball på torget på Palmerston. Steinar "The tall man" hadde stor suksess med sine blokker !??

Siden nesten alle i landsbyen er med å spiller volleyball, utgjorde disse tre et entusiastisk publikum...

Lunsj hos Simon, Edward og Shirley Marsters.

To knølhval hadde hver dag oppvisning rett ved av båtene som lå for anker utenfor revet på Palmerston. Hver kveld kunne vi høre de snodige lydene og den såre sangen fra hvalene gjennom skroget på Marialene.

Håkon og John studere de fargerike papegøyefiskene som Simon har fanget.

Siden vi verken kan fikse computere eller aggregater, ble vårt bidrag til vertsfamilien vår på Palmerston 3 lag lakk på det nye skapet til den nye dvd-spilleren.

Hver dag kom Simon ut i sin aluminiumsbåt for å hente oss inn til øyen.

Vi viste bilder og fortalte om Norge til elevene på Palmerston Lucky School.

Alfred, Håkon, Simon og John på borson-jakt.

Til søndagslunsjen hadde vi med gele og krem til alle barna - det var populært!