Forfulgt av uhell - men vi smiler for det!

Savaii (Samoa), 22. september 2004

De siste ukene har vi vært forfulgt av uhell. Etter episoden med ankeret på Palmerston har "Murphys lov" gjeldt ombord på Marialene. Vi, som til nå omtrent ikke har  hatt problemer med verken båt eller folk. Men når det først begynte å gå galt, gikk det meste skeis. Heldigvis var det likevel ikke noe tre fantastiske uker på Samoa kunne rette på!

For det skulle vise seg at episoden med ankeret bare var begynnelsen på en rekke små og store uhell. Men etter at vi kom velberget gjennom Palmerston-episoden har skipper'ns holdning vært – uansett hva galt som skjer: ”Vi smiler for det”, siden det ikke er mye som kan være verre enn å strande på et korallrev!

Halvveis rundt jorden
Det tok oss fire døgn fra paradisøya Palmerston til Samoa, eller Western Samoa som det het tidligere. Seilasen gikk fint, vi hadde passe vinder bakfra, bølgene var ikke alt for store og vi fikk en fin dorado på 8,5 kilo. Under seilasen passerte vi 169 grader, 20 minutter vest – nøyaktig halvveis rundt jorden fra Drøbak, noe som selvsagt ble feiret. Helt knirkefritt gikk det selvfølgelig dog ikke. En natt det kom noen skyllinger over dekk mistet vi den ene hesteskobøyen og en av Steinars badeshortser.

I tillegg oppførte vindroret vårt (Laura) seg høyst besynderlig under hele overfarten. Vanligvis styrer Laura bedre enn det vi klarer, men nå var hun så håpløs og vi ble så lei av å justere hele tiden at vi til slutt ga opp og heller brukte autopiloten. Vi kunne ikke finne ut hva som var feil. Steinar hang til og med bakpå i badestigen i 6 knops fart uten at han greide å se at noe var galt.

American Samoa
På vei til Samoa passerte vi American Samoa, øyene som ligger øst for 171 grader vest. Som navnet sier tilhører American Samoa USA. Tidligere var øyene marinebase for den amerikanske marinen og er i dag fortsatt amerikansk territorium. Resultatet er en merkelig blanding av eldgammel polynesisk kultur og amerikansk materialisme. Selv om det bare er knappe 100 kilometer mellom Samoa og American Samoa, er det som to forskjellige verdener. American Samoa er et yndet stoppested for amerikanske seilere – her kan de få tak i det meste de måtte savne fra USA. Vi valgte å hoppe over denne delen av Samoa siden vi ikke er i Stillehavet for å oppleve amerikansk cola-kultur. I tillegg har havnen i hovedstaden Pago Pago rykte på seg for å være fryktelig skitten og illeluktende.

Mysteriet med Laura
Da vi kom fram til Samoa ble vi imidlertid litt klokere når det gjaldt hva som var galt med vindroret. Lauras ror var revet tvers av. Ikke rart at hun slet med å styre Marialene på nesten 10 tonn med bare 30 cm ror igjen! Vi skjønner ikke hvordan det har skjedd. Så vidt vi vet har vi ikke truffet noe og vi fant ikke noe skader på andre deler av båten heller.

En e-post til leverandøren av vindroret i Tyskland fortalte oss at det ville koste oss rundt 1000 euro for å få tilsendt et nytt ror, så vi bestemte oss for å prøve og fikse roret midlertidig så det i hvert fall holdt til New Zealand. Via vår venn Marco på Samoa kom vi i kontakt med australieren Robert som drev et lite treverksted. I løpet av noen dager hadde gutta på verkstedet til Robert sveiset på et nytt metallrør til kjernen av roret og skåret til treskiver som de så trædde inn på metallrøret og limte sammen. Steinar fikk bruke verkstedet til å gjøre den siste finishen med pussing, grunning og bunnsmøring selv. Totalt kostet det ”nye” roret 650 kroner og da vi siden testet det, fungerte det kjempefint og Laura var tilbake i sin gamle form.

Festivaltid
Uten at vi viste det kom til Samoas hovedstad, Apia på øya Upolu samtidig som den årlige Teuila-festivalen ble avholdt (Teuila er Samoas nasjonalblomst). I en hel uke er Apias befolkning på bena for å overvære alt fra tradisjonell sang og dans, konkurranser med 40 manns robåter og uterigger kano til blomsterparade og selve høydepunktet: Kåringen av Miss Samoa 2004. Årets vinner ble Miss Samoa California som representerte Samoas befolkning i California. En vakker jente med runde former som nok representerer et annet kvinneideal enn det man vanligvis seg i missekonkurranser.

Menn i skjørt
Samoa skryter av å være Stillehavets vugge – det var herfra polynesierne reiste for å befolke mange av de andre øyene i Polynesia. Den tradisjonelle kulturen står sterkt og uttrykket ”fa’a Samoa” (”på Samoas vis”) brukes om det meste. Fa’a Samoa innebærer at de som besøket landet prøver å følge de lokale skikkene så godt som rå er. Det betyr blant annet at Guro bruker sarong (eller lavalava på samoisk) i stedet for shorts, vi peker ikke bena mot noen andre når vi sitter på gulvet i en fale, på søndager gjør man minst mulig og man skal alltid hilse på som er eldre enn en selv. Skulle vi virkelig vært ”fa’a Samoa” skulle Steinar gått i skjørt også – men så langt strekker ikke skipper’n seg… På Samoa går nemlig de fleste menn i lavalava, i hvert fall hvis de skal kle seg pent. Våre favoritter var politimennene i pene mørkeblå skjørt og nette skinnsandaler, og musikkorpset der alle guttene hadde blomstrete saronger og matchende grønne flip flap’er.

For å virkelig få en smak av det ”virkelige Samoa”, reiste vi til en av de flotte hvite strendene på sørsiden av Upolu for å overnatte i en tradisjonell fale. ”Fale” betyr ”hus” på samoisk og er en oval stråhytte som står på påler. De er ofte uten vegger, men har stråmatter som kan henges opp for å beskytte mot vind og vær. Vanligvis sover man på matter på gulvet med bare en myggnetting over seg.

Fortsatt lever noen samoere i slike faler, men i landsbyene så vi at de fleste etter hvert har bygget seg et lite hus bak sin gamle fale og bruker i stedet falen som en terrasse om dagen. Der sitter kvinnene og vever matter, barn ligger og sover på gulvet og mennene driver med treskjæring.

Oppgradert
Vår fale på stranden var nok en litt mer fasjonabel utgave. Turistinformasjonen i Apia hadde ikke helt kontroll da de bestilte for oss og uten vår viten og vilje var vil blitt ”oppgradert”. Så i stedet for å sove på gulvet under en myggnetting, fikk vi en stor hytte med eget bad med både vannklosett og dusj, fire deilige senger og til og med et lite kjøkken med kjøleskap og tekoker.

Riktignok var det også litt dyrere enn vi hadde ventet, men det var helt klart verdt prisen. Håkon dusjet til sammen 4 ganger i løpet av ett døgn og om morgenen lå han langstrakt i dobbeltsengen og deklamerte at ”dette er nesten akkurat som hjemme”. Han syns det var stas å bo i ”hus” og ville nesten ikke være på den flotte stranden, bare leke ”huset”.

Ingen Tornerosesøvn
Vi voksne syns det var litt rart å forlate båten der den lå for anker i Apia havn. Vi visste at Marialene var trygg. Det var ikke meldt mye vind og vi hadde sagt ifra til både nabobåter og havnemesteren at vi forlot båten for en natt. Så selv om vi lå i en ”Tornerose-seng” som Håkon kalte det, ble det ikke helt Tornerose-søvn under myggnettingen. Til det var det altfor mange rare lyder: Vinden som raslet i palmene, bølgene som drønnet mot revet, en hylende katt og smattelyder fra utallige små firfirsler. 

På sykehus
For første gang siden vi forlot Norge har vi vært litt syke også. Både Håkon og Olve har hatt hver sin runde med omgangssyke og hele gjengen hadde løs mage under hele oppholdet på Samoa. (Det var muligens noe i det som stod i turistbrosjyren om at man burde koke drikkevannet…)

Steinar skrapte seg på korall på skinnleggen på Palmerston og såret ville ikke gro. På Samoa ble det til slutt en stygg infeksjon i såret og vi fant ut at det var best å oppsøke en lege. Det gikk rykte blant seilbåtene om en yachtie som ikke behandlet en infeksjon i fingeren og som endte opp med å amputere hele greia. På det private sykehuset i Apia tok de imot oss med en gang – uten timeavtale og doktoren foreskrev antibiotika og salve. Alt i alt kom konsultasjon og medisiner på knappe 250 kroner – en billig penge for å redde benet til skipper’n!

Ny susemikkel
På Palmerston gikk også vindgeneratoren vår i stykker igjen. Igjen viste leverandøren i England seg å være svært serviceinnstilt og sendte nye deler sporenstreks etter at de fikk en e-post fra oss. Etter litt kluss i England med en faktura kom delene til Apia i løpet av en knapp uke. Det syns vi var ganske imponerende av DHL, spesielt fordi de brukte mange uker på å få sendt noe fra England til Kanariøyene sist høst.

Så etter noen uker med lite strømtilførsel til batteriene og for oss unormalt mye motorkjøring for å lade, var det godt å få i gang ”susemikkelen” igjen. Vindgeneratorer er nemlig ikke helt uten lyd, selv om vår bråker betydelig mindre enn en del andre vindgeneratorer.

En Bavaria i push-piten
Mens vi lå i Apia hadde vi også en nestenulykke som kunne ha laget store skader på båten. En båt fra New Zealand hadde ankret opp foran oss dagen før og Steinar syns den lå litt nærmere om morgenen, men tenkte at vi vel bare hadde dreiet litt. Vi var på vei på land for å gå på lunsj i den lokale Rotaryklubben da vi hørte et smell i baugen. Vi hoppet opp på dekk og oppdaget at vi hadde en 40 fots herreløs Bavaria hengende i push-piten. Vi fikk dyttet båten unna oss og ropt til båtene bak at Bavariaen drev. 3-4 hoppet i jollene sine med en gang og sammen greide de å manøvrere båten slik at den ikke traff noen andre. Båten hadde startknapp, så det var bare å starte motoren. Ankeret var helt løst, så det var det bare å dra inn. Ankeret ble satt på nytt og ble trukket godt inn med båten i revers.

Det var en litt slukøret skipper fra Bavariaen som dagen etter kom for å unnskylde seg. Heldigvis (for oss) hadde vi bare fått noen skraper på push-piten, mens Bavariaen hadde større skader. Sannsynligvis hadde de vært uheldige og ankret opp akkurat der hvor bunnen skråner slik at ankeret hadde mistet festet.

Etter noen fine uker i Apai og på øya Upolu hadde vi en fantastisk fin seiltur til naboøya, Savaii. Faktisk var det en av våre beste seildager hittil: Vi lenset med spridde seil i 6 knop og det var ingen bølger så dekket var helt tørt og vi kunne seile med alle luker på vidt gap! På Savaii slappet vi av på stranden, svømte med skilpadder og traff mange hyggelige lokale før vi satte kursen sørover mot Tonga.

Det kunne vært verre
Oppholdet på Samoa var kjempeflott. Heldigvis fikk vi fikset alle våre små og større problemer, slik at de ikke ødela oppholdet vårt i Stillehavets vugge. Når alt kommer til alt så var våre problemer minimale, selv om alle kom på en gang.

Den danske båten Circe som vi traff i Apia var ikke så heldige. På vei til Tonga brakk masten på båten. Hele riggen med seil, mast, bom, vant og rullesystemer gikk i sjøen. Sammenliknet med Circe kan vi nesten ikke si at vi hadde problemer en gang!

Selv om vi er på show der menn danser med brennende kniver må Olve få ny bleie når behovet melder seg...

En oppgitt skipper med det som var igjen av roret til Laura.

Gutta på verkstedet til Robert visste imidlertid råd. Her har de bygget op et nytt ror på det som var igjen av det gamle.

Under den årlige Teuila-festivalen på Samoa opplevde vi flere ganger spontandans fra glade damer godt oppe i årene.

Elever fra en skole underholdt med tradisjonell sang og dans. Alle var kledt i stråmatter pyntet med fjær

Tradisjonell påkledning for menn: Lavalava (sarong) og kroppstatoveringer.

Under festivalen ble det konkurrert med 40-manns robåter i Apia havn.

Noen av deltakerne i Miss Samoa 2004.

Disse guttene skjærer ut flotte mønstre på treplater som senere brukes til å lage stofftrykk på stoff til saronger.

Samoas politimenn er staute karer i skjørt og bluse.

Via Rotary-venner fra Drøbak kom vi i kontakt med rotarianeren Marco på Samoa. Vi fikk besøke plantasjen hans og han utrustet oss med masse deilig frukt før vi forlot Upolu.

Den kjente skotske forfatteren Robert Louis Stevenson ("Skatten på Sjørøverøya" og "Dr. Jekyll and Mr. Hyde") bodde de siste årene av sitt liv på Samoa i dette huset. Stedet er nå museum.

Markedet i Apia er en fargerik og livlig affære.

Vår "beach fale" på stranden på sørkysten av Upolu.

Ikke noe å si på utsikten gjennom døren på falen vår: Turkis vann, hvit strand, palmer og brune fine gutter.

Håkon og Pappa padler kajakk på innsiden av korallrevet.

På Savaii svømte vi med skilpadder!

Det er ingen supermarkeder på Savaii, men mange gammeldagse landhandlerier.

I Matautu Bay på Savaii var det en flott langgrunn strand hvor vi badet og koste oss i 28 graders vann.