Nuku'alofa (Tonga), 28. oktober 2004

Håkon hadde et stort ønske for 5 års bursdagen sin. Han ville vi skulle være på land og at det skulle komme noen barn i selskapet hans. Han husket med gru 4 års dagen som ble feiret på havet mellom Madeira og Tenerife hvor han ble sjøsyk og måtte kaste opp midt i gaveåpningen. Vi satte derfor kursen mot seilerparadiset Vava’u i Tonga. Der visste vi det ville være både mange båter og barn.

Fra Samoa brukte vi et par netter ned til den nordligste delen av Tonga, Niuatoputapu. I kalenderen brukte vi egentlig tre netter, for selv om vi ikke ennå har passert datolinjen (180 grader) har Tonga bestemt at de heller vil være på dato med New Zealand og Fiji enn resten av Stillehavet. Når man seiler fra Samoa og inn til Tonga må man derfor stille klokken 24 timer fram. Etter avstemming ombord ble vi til slutt enige om å hoppe over fredag 24. september (dessverre for farfar – for det var hans bursdag). Håkon ville ikke hoppe over 25. september. Det var nemlig en lørdag og da ville han jo gå glipp av lørdagsgodt…

Møysommelig innsjekking
På Niuatoputapu opplevde vi den mest omstendelige innsjekkingen vi hittil har hatt. Fire velvoksne ”officials” ble hentet med jolla og kom om bord med sine papirer og skjemaer. Immigrasjon og toll er vi godt vant med, men her fikk vi også besøk av karantene-mannen som sjekket kjøleskapet vårt og spurte om vi hadde med oss noe fersk frukt og grønt. Det hadde vi ikke – det vil si vi hadde gjemt eplene og tomatene våre om bord på en annen båt om morgenen og de tre skrukkete sitronene som vi hadde latt bli igjen for syns skyld var han ikke interessert i. Til slutt var øyas lege på inspeksjon og vi ble omsider godkjent for å gå i land på Nuiatoputapu.

Innbyggeren i landsbyene er veldig hyggelige og siden de ikke får besøk av andre enn seilere følte vi oss svært populære. Vi kunne ikke gå gjennom en landsby uten å bli invitert på lunsj eller middag. Det er status blant øyas innbyggere å traktere seilere og de overgår hverandre i gjestfrihet. Selvsagt betyr gjester også gaver og det mest gjeve er å få komme på besøk ut i enn av båtene. Vi har tre unge jenter på besøk flere kvelder og det var gøy å høre dem fortelle om livet på Niuatoputapu. Vi fikk masse deilig frukt og kokosnøtter av dem og de laget halskjeder til hele familien. Vi kunne gi dem litt klær til familiens baby, de fikk en CD med musikk og spesielt lykke gjorde bunken med Guros damemagasiner.

Kidnappet?
Håkon hadde mye moro med de lokale ungene. Ikke sjelden så vi han løpe etter en av de mange grisene som går fritt omkring og 10-12 lysebrune barn bak han igjen. Han lekte også med noen av barna uten at vi var til stede, men dessverre hadde vi ikke forklart ham godt nok at noen andre skulle kjøre han til kaien for å møte oss. Vi fant han på kaien oppløst i tårer. Hikstende fortalte han at trodde at han ikke skulle få se igjen mamma og pappa for de hadde sagt ”No see mum and dad”. Han hadde ikke skjønt at det de prøvde å si var ”Now we are going to see mum and dad”! Heldigvis ble han fort glad igjen da han skjønte at det var en misforståelse.

Kongeriket Tonga
Tonga er det eldste og eneste gjenlevende kongedømme i Polynesia. Det er også det eneste landet i Stillehavet som ikke har vært underlagt en kolonimakt. Totalt består Tonga av 170 øyer, hvorav 42 er bebodd og landet er delt inn i fire svært forskjellige øygrupper. Niuatoputapu er en del av den nordligste og mest isolerte øygruppe: Niuas. De andre øyene er gruppert i Vava’u med sin gode havn og mange flotte ankringssteder, Ha’apai som er lave koralløyer med digre vulkaner i midten og lengst sør, Tongatapu som huser landets hovedstad Nuku’alofa og det kongelige palass.

Til tross for at Tonga er en av de mest folkerike statene i Stillehavet, er det også ett av de minst utviklede. Fraværet av en tidligere kolonimakt med dårlig samvittighet og dermed økonomiske bidrag gjør at Tonga fortsatt kan sies å være en del av den tredje verden. Tonganeserne er likevel veldig hyggelige og da Captain Cook ”oppdaget” øyene ga han dem navnet ”Friendly Islands”. Det sies imidlertid at grunnen til at de lokale innbyggerne på Tonga var så vennlige mot Cook og hans menn, var at de ville lokke dem inn til øyene for å spise dem.

Piratene kommer
I mange uker før vi ankom Vava’u hadde vi fortalt til alle båter vi kjenner med barn om bord at de måtte prøve å være i dette området i begynnelsen av oktober. Siden Vava’u er et yndet stoppested for båter som skal til New Zealand og et fantastisk flott område for cruising greide vi å samle alle Håkons seilvenner til piratparty på stranden på den lille øya Nuku.

Capella med Stephie, Felicity og Drago om bord kom til Vava’u litt før oss og hadde speidet ut denne stranden som den beste. Nuku er kjent som piknikkøya i Vava’u og bærer navnet sitt med rette. Det var også den eneste stranden vi fant uten mygg. Totalt var vi 10 barn og 15 voksne i bursdagen. Vi grillet pølser og pinnebrød på bålet, spiste gele og kaker med sand på og hadde både tautrekking, trebensløp og kokosnøtt på skje-løp.

Høydepunktet var da barna fant en flaksepost i vannet mens de badet. Inni flasken lå det et skattekart som viste at det på Nuku var gjemt en hemmelig skatt. Piratene orienterte, talte skritt og gravde i sanden og til slutt fant de en Kaptein Sabeltann-kiste full av karameller.

Norsk samling
På Nuku hadde vi også mange andre kvelder med grilling på stranden. Toppmøte i ”Norskeklubben” ble det også. På ett tidspunkt lå det fire båter for anker utenfor Nuku – og alle var norske! Swany fra Oslo, Solid fra Jæren, Ægir fra Tromsø og Marialene fra Drøbak.

Fortsatt går ting galt…
Vi var visst ikke helt ferdig med uhellene våre. På vei fra Nuiatouptapu til Vava’u oppdaget vi plutselig at vi ikke hadde gass til matlaging lenger. Dette til tross for at vi akkurat hadde skiftet flaske. Steinar forsøkte å ta slangen av og fant litt skit der og så virket gassen igjen. I hvert fall i to dager - men så var det slutt. Vi oppdaget at regulatoren (ventilen) var korrodert og at gassen slapp ut der. Vi tenkte først det verste, men siden vi har såkalte ”industrikopling” på gassen vår var det fort gjort å få tak i en ny regulator i den lille byen Neiafu.

Skipperen sukket imidlertid betydelig tyngre da han skulle peile oljen en dag. Oljen var nesten helt hvit og seig som tjukk sirup. Vi hadde fått saltvann i motoren! Heldigvis (for oss…) hadde Kjetil på Ægir røpet at han i sitt tidligere liv hadde vært dieselmekaniker, og siden de lå ved siden av oss på ankringsplassen, ble han rekvirert over med en gang. En hel dag holdt Kjetil og Steinar på med å pumpe ut den seige guffen med håndpumpe. Normalt har vi ca 9 liter olje i motoren, men da de endelig hadde pumpet ut alt talte vi opp 24 liter vann/olje! Sannsynligvis har vi vært veldig heldige som ikke ødela hele motoren.

Det er hjelp å få!
Kjetil fant ut at kulelagrene og simringene (tetteringene) i saltvannspumpen var ødelagt og at det var derfor vann lekket inn i motoren. Når saltvannspumpen er ødelagt får ikke motoren kjøling og kan dermed ikke brukes. Vi regnet med at vi måtte få nye deler tilsendt fra en Volvomekaniker i New Zealand og så for oss at vi ikke ville få oppleve så mye av Vava’u. Imidlertid er det heldigvis langturseilere som er mer motorkyndige enn oss. Hos en bilmekaniker i Neiafu fikk vi tak i kulelager i riktig størrelse og med godt hjelp fra Heinz på Rolling Home fikk vi til slutt tak i riktig størrelse på simringene. Heinz hjalp også til med å skru pumpen sammen igjen og dermed var hele motorproblemet fikset. Vi ble til og med kvitt den bitte lille lekkasjen i saltvannspumpen som vi alltid har hatt.

Vente på været
Fra Vava’u seilte vi sør til øygruppen Tongatapu og hovedstaden Nuku’alofa. På vei ned stoppet vi på et par fine steder i Ha’apai-gruppen og Håkon fikk leke mer på stranden med Sondre og Eirik fra Swany. Vi byttet bøker med Swany for å ha ny lektyre til overfarten, lånte DVD’er av Solid og ellers snakket Trude og Guro en hel del om alt de skulle gjøre når de kommer til New Zealand: Shopping, kafeer og besøk hjemme ifra.

Nå ligger vi her i Nuku’alofa og venter på et godt værvindu for den drøyt 1000 mil lange turen til New Zealand. Det nærmer seg orkansesong i Stillehavet og de fleste seilere beveger seg derfor enten sørover til New Zealand eller Australia, eller nord for ekvator til for eksempel Filippinene. Det er vår i New Zealand og vi kan derfor ikke dra for tidlig sørover heller, i tilfelle vi skulle møte på en av de siste vinterstormene. I tillegg frister det ikke så mye å dra fram jakker og votter ennå. Rykter om 10-12 grader om natten er nok til å stoppe mang en Stillehavsseiler...

Kafeene venter
New Zealand ligger utenfor orkanbeltet og vi kommer til å være der til orkansesongen er over. Det betyr nesten fem måneder før vi igjen seiler nordover mot blant annet Vanuatu og Salomonøyene. På New Zealand skal vi igjen nyte den noe mer siviliserte verden. Vi skal begynne å lese aviser igjen, drikke latte på kaffebar og kanskje gå på kino! Mest av alt gleder vi oss til jul for da kommer Bestemor og Besten og onkel Bård.

Vi skal også gjøre en hel del vedlikeholdsarbeid på Marialene. Hun skal opp på land og få tørke godt ut og få en runde på understellet. Puter og madrasser skal renses, gulvet pusses og lakkes, doen må skrus fra hverandre (og settes i sammen igjen…). Vi må gå over seilene, roret skal demonteres og motoren skal sjekkes.

Vi planlegger å oppleve New Zealand fra landsiden og kommer blant annet til å besøke Stephie, Felicity og Drago fra Capella i deres hjem på Sør-øya på New Zealand. Vi har lekt litt med tanken om å ta en campingtur til Australia, siden vi sannsynligvis ikke komme til å besøke kontinentet med båten. Så får vi se hva vi rekker…

Guro veksler penger i banken på Niuatoputapu. Pengene ble hentet i en safe som så ut som den var minst 100 år gammel.

Moro med besøk av Eileen, Maria og Jew fra Niuatoputapu.

Olve viser fram navlen sin til noe av de lokale barna…

Håkon og pappa monterer en sommerfugl de har funnet.

Gutter på vei hjem fra skolen. Den tonganske skoleuniformen for gutter består som regel av skjorte, skjørt og en stråmatte surret rundt livet.

Vi spiser lunsj hos Seletute og familien hennes.

En ny favorittstrand: Nuku Island i Vava’u!

Eirik, Håkon, Stephie og Sondre spiser grillmat på stranden på Nuku.

Håkon er FEM år! Presanger og pannekaker til frokost.

Piratene har erobret stranden på Nuku!

En skikkelig tautrekkingskamp. Det begynte med alle barna, men etter hvert hev flere og flere voksne seg med…

Ivrige pirater etter en vellykket skattejakt.

Toppmøte i "Norskeklubben": Strandgrilling med Lena og Morten fra Solid, Anna og Kjetil fra Ægir, Sondre, Eirik, Trude, Svein og Steinar fra Swany og Olve, Håkon , Guro og Steinar fra Marialene.

"Olve Pølsemonster" og mamma spiser pølser og pinnebrød.

Vi besøker en av de mange grottene i Vava’u. Det var masse grafitti på veggene, blant annet av norske og danske hvalfangere som var her på slutten av 1800-tallet.

Med jolla kommer vi oss til strender hvor det er for grunt å gå med Marialene.

Badeengler!

Den nye navigatøren om bord sjekker kursen til neste ankringssted på det elektroniske kartet.

Steinar flyr drage – nå vet vi hva han ønsker seg til jul!