Whangarei (New Zealand), 22. november 2004

Syvdagers turen til New Zealand ble både våt og kald. Men da vi kom fram angret vi ikke et sekund på at vi hadde valgt New Zealand som vårt ”overvintringssted”. Da vi seilte inn i Bay of Islands minnet det meste om våren i Norge. Solen som endelig varmet, grønne åser, yrende fugleliv og blide båtfolk på sesongens først tur. Aller mest satte vi likevel pris på den varme dusjen som ventet i marinaen!

De første dagene ut fra hovedstaden på Tonga, Nuku’alofa, suste vi av gårde. Fin vind fra siden gjorde at vi seilte i 6-7 knop hele tiden. Etter noen dager var det imidlertid slutt på moroa. Etter en ganske stille formiddag hvor Guro heldigvis rakk å bake både brød og en kake for å feire at vi hadde kommet halvveis og passerte datolinjen, begynte det å blåse mer. I de neste 2-3 døgnene hadde vi 25-30 knop (12-15 sekundmeter), som i seg selv ikke er så ille. Vi seilte fortsatt fort og snittfarten for hele turen ble 6,4 knop.

Totalt utseilt distanse fra Tonga til New Zealand ble nærmere 1 100 nautiske mil, eller ca. 2 000 kilometer. Til sammenligning seilte vi litt over 300 nautiske mil på vår fire ukers sommerferie i 2002: Fra Drøbak, syd til Åstol i Sverige, over til Skagen i Danmark, tilbake til Arendal og opp til Drøbak.

Hastigheten ble trøsten for at seilasen til New Zealand ellers ble ganske ubehagelig. Store bølger som bryter er det verste som finns å seile i. Båten ble stadig kastet hit og dit, noe som bremset farten, og titt og ofte brøt en bølge rett ved skutesiden og sjøsprøyten slo inn over cockpiten. Siden vi aldri måtte gå over stag (”slå”) i løpet av 7 dager lå vi hele tiden på babord halser, med styrbord skuteside ned i vannet. Fordelen er at når først alt under dekk er sklidd over til en side, så blir det liggende der. Ulempen er at vannet skyller hele tiden over de samme stedene på dekk og til slutt klarer vannet å trenge seg inn gjennom små sprekker.

Smadret kalesje
En natt var vi riktig uheldige og ble truffet av en diger bølge. Den smadret hele kalesjen vår og sørget for at alle putene og teppene som lå i cockpiten ble gjennomvåte. Vi måtte slå sammen hele kalesjen og siden det blåste, måtte vi ta alle de våte putene og teppene ned i salongen. Siden vi ikke har fått tettet luken der skikkelig ennå, var det allerede ganske fuktig (klissvått…) i salongen og på slutten av turen var det kun ene hjørnet av sofaen på styrbord side som var tørt. Der trykte vi oss sammen når vi skulle lese bok. Heldigvis var alle køyene tørre og fine og vi hadde tørt tøy å ta på oss når vi frøs.

Etter at kalesjen gikk i stykker, gikk det ikke an å være i cockpiten lenger og vi måtte oppholde oss nede i båten hele tiden. Heldigvis styrte Laura båten og vi trengte bare å stikke hodet opp hvert kvarter for å se etter andre båter. Ikke det at det var noen båter der ute. Ikke en eneste en så vi. Vi trodde det skulle være litt trafikk utenfor kysten når vi nærmet oss New Zealand, men den eneste båten vi så siste natten viste seg å være en rigg. Det oppdaget vi etter at vi hadde forsøkt å kalle den opp på VHF’en i nesten 1 time…

Radioprat
Kortbølgeradioen (SSB’en) vår er en av våre beste investeringer på båten. Uten mobiltelefoner er det den vi bruker for å holde kontakt med andre båter når vi er utenfor VHF-rekkevidde. Det er både hyggelig og gir en ekstra sikkerhet når vi er ute og seiler. Denne gangen hadde vi virkelig sikret oss alle veier hva angikk radiokontakt. Vi pleier å si at den travleste vakten om bord på Marialene er morgenskiftet fra kl. 5 til kl. 8. Da våkner først Olve (gjerne kl. 6) og deretter Håkon. Så er det full rulle med bleieskift, tørking på do, påkledning, frokostlaging osv. I tillegg er det travelt på radioen. Fra klokken kvart over syv til ti hadde vi til sammen fire ”radioscheds”.

Hver morgen og kveld hadde vi kontakt med Capella og den tyske båten Tirza for utveksling av vær og posisjoner. Tilsvarende utveksling av informasjon hadde vi også hver morgen med de norske båtene Swany og Ægir. For å få mest mulig oppdatert informasjon hørte vi også på den amerikanske langturseileren Gerry som samler inn en del værinformasjon via internett og gir den videre til andre seilere. Til slutt rapporterte vi inn hver dag til Russel Radio på New Zealand. De plottet vår posisjon og ga oss informasjon om hva slags vær vi kunne vente oss i løpet av det neste døgnet og samtidig gi tips om andre kursvalg for å få en best mulig seilas.

Omstendelig, men rask insjekking
Russel Radio drives av frivillige radioamatører i Bay of Islands og da vi nærmet oss New Zealand organiserte Russel Radio også hele innsjekkingen for oss. Både toll-, immigrasjons- og karantenemyndighetene ventet på oss på kaia i Opua Marina, og i løpet av en liten time hadde vi sjekket inn, fått plass i marinaen, fått nøkler til de etterlengtede varme dusjene og til og med fire dollarmynter til de samme dusjene. Enda vi kom rett før stengetid klokken 1730 lørdag ettermiddag.

Vi hadde vært flinke og fylt ut alle skjemaene på forhånd og hadde lest gjennom all informasjonen vi fikk om New Zealand på Tonga. Vi var mest spente på hvordan karantenemyndighetene ville være. New Zealand er velsignet med få sykdommer og pester og de er veldig strenge på hva som får bringes inn i landet. All fersk frukt og grønnsaker må leveres inn. Det samme gjelder kjøtt, fisk, honning og egg. Artikler laget av tre, strå og skjell eller korall skal også sjekkes. Heldigvis var det ikke mye ferskmat vi hadde igjen etter overfarten fra Tonga og både trebollen vår fra Samoa og kurven fra Niuatoputapu ble akseptert. Karantenemannen var en hyggelig kar og da han gikk tok han også med seg all søpla vår!

Historie og kultur
Vi brukte mye tid til å fantasere om varme dusjer, enorme bananaspliter og en deilig varm cafe latte på en trivelig kafe underveis. Og New Zealand har alt det og mye mer! Vi har fartet litt rundt på den nordligste delen av Nordøya (”Northland”)og har fått med oss både historie og kultur. Vi har blant annet vært på stedet der det berømte Waitangi-avtalen ble undertegnet i 1840. Avtalen sikret vennskap mellom maoriene og den britiske tronen etter at britene kom til New Zealand på begynnelsen av 1800-tallet.

Vi ble også kjent med Kaurikunst. Kauri er en tresort som bare vokser i Northland. I sumpområder graves det ut enorme trær som er 30 000 - 50 000 år gamle. Fordi treet har ligget i sump er det bevart og de enorme trestokkene brukes til å lage alt fra møbler til vakre boller og fat.

En ekte ”Park Ranger”
Den nordlige delen av New Zealand har en fantastisk natur. Ved en tilfeldighet valgte vi å legge oss for anker i bukten utenfor Mimiwhatangata Costal Reserve på vei sørover langs kysten av Nordøya. Der ble vi kjent med Chris som er ”Park Ranger” for området. Vi ble invitert på lunsj hjemme hos familien til Chris og Håkon fikk være med de to guttene hans å lete etter egg i hønsegården. Chris er gammel surfer og lidenskapelig opptatt av havet. Han har også en liten seilbåt som han drømmer om å ta med seg familien og seile til Stillehavsøyene med. Chris viste oss noen fine turstier i området og fortalte om de ulike fuglene som bor i området. Blant annet driver myndighetene i New Zealand et program for å bevare en liten brun and som lever her og som er den 4. mest sjeldne sjøfuglen i verden.

I Mimiwhatangata var det veldig mange flotte strender, men med 15 grader (!) i vannet, var det bare Håkon som badet… Strendene var imidlertid fulle av vakre skjell og vi fikk utvidet samlingen vår ytterligere. På stranden bodde det også en liten svart fugl med rødt nebb som kalles ”oystercatcher”. De lever sammen i par og er fryktelig aggressive når de har unger. De gikk regelrett til angrep på oss når vi gikk på stranden og de syns vi kom for nær.

Juleforberedelser
Selv om det nærmer seg sommer her på New Zealand kan vi så vidt merke at det også nærmer seg jul. I butikkene begynner det å fylles opp med julenisser kledd for en mer nordlig vinter. Vi gleder oss masse til bestemor og Besten og onkel Bård kommer. Vi har leid et hus i Tauranga. Der båten skal på land og vi skal prøve å lage litt norsk jul i varmen. Bestemor skal ta med gammeldags kvern slik at vi kan ha juleverksted og lage marsipan og forhåpentligvis får vi litt pinnekjøtt også. Hos den lokale slakteren i Whangarei har vi bestilt to sider saltet fårekjøtt og to fenalår (dette er ikke vanlig her i New Zealand, så vi måtte selv komme med oppskriften). Dette skal vi hente i neste uke og forhåpentligvis får vi tørket kjøttet før julaften!

Håkon har begynt å høre på jule-cd’er, vi lager julekort og Guro må snart ut for å kjøpe inn til julekalenderen.

Det gikk unna på ferden fra Tonga til New Zealand. Ombord levde vi livet på skeive, og for babord halser er det best å holde seg på styrbord side!

Skipper'n vinsjer inn genoaskjøtet

1. lettmatros er også ivrig seiltrimmer...

...mens 2. lettmatros syns det er så morsom lyd når man sveiver på vinsjen!

Vi hadde med oss fire digre vannmeloner fra markedet i Nuku'alofa. Olve og Håkon syns de var kjempegode.

Men det ble fryktelig mye gris også...

Vårt første møte med New Zealand: Marialene seiler inn i vakre Bay of Islands.

På sjokoladefabrikken i Kerikeri fikk vi se hvordan de lager årets julekonfekt - og smake en liten bit også.

Håkon fisket mange timer hver dag på brygga i Opua Marina - og jammen fikk han fisk også!

Håkon, Olve og pappa inne i en "marae" - møtested for maoriene.

Vi plukker flere skjell på stranden på Roberton Island.

Flott utsikt over Bay of Islands fra toppen av Roberton Island.

Håkon er sjef for oppvasken:

Håkon og mamma på bush-walk.

Den eneste fisken vi har fått så langt i New Zealand var en skikkelig stygg barracuda... (som IKKE ble spist!)

Nydelig strand i Mimiwhangata Bay. Dessverre var det bare 15 garder i vannet og 15-20 hammerhai svømte bare 20 meter fra stranden...

Olve og Håkon ser etter kuer fra lasteplanet på trucken til Chris Park Ranger.