Reisebrev fra s/y Marialene 03.06.2005

Tilbake i paradis

Noumea (New Caledonia), 3. juni 2005

Endelig ble orkansesongen i Stillehavet offisielt avblåst og vi kunne igjen sette seil mot tropene og New Caledonia. Når kiwiene begynner å gå med raggsokker i flipp flappene, er det på tide å komme seg nordover til varmen. Møtet med New Caledonia ble et møte med nok et stillehavsparadis.

Oppholdet på New Zealand ble noen uker lengre enn planlagt. Det virker som orkansesongen i Stillehavet blir lengre og lengre for hvert år. Vi ville ikke risikere å bli overrasket av en tropisk orkan eller storm på overfarten eller liggende for anker på New Caledonia og måtte utsette den planlagte avreisen noe. Vi hadde derfor noen slappe dager i Opua før vi syns vi hadde et bra værvindu å ta fatt på de drøye 880 nautiske milene til "Stillehavet Paris" - hovedstaden Noumea i det franske oversjøiske territoriet New Caledonia.

Kald høst i Opua
Den siste uken i Opua kom høsten til New Zealand og vi hutret oss gjennom netter med 10 grader og pakket på oss både langbukser, sokker og to lag med fleece i den sure vinden om dagen. Steinar skapte oppsikt i havnen da han bestemte seg for å vaske under båten. Det ble et relativt raskt bad, og sannsynligvis ville det ikke ha blitt noe bad i det hele tatt hadde han sjekket temperaturen i vannet før han hoppet uti. 15,5 grader er i kaldeste laget, selv for en viking!

Rufsete overfart
Overfarten fra New Zealand til New Caledonia ble ikke blant en av favorittene. Vi hadde solskinn, regn, tordenbyger, mye vind, lite vind, vind bakfra, vind fra siden og vind forfra. Aldri har vi dratt så mye ut og inn på seilene og skiftet seilføring under en overfart. Til tider hadde vi også opp til to knops motstrøm og da hjelper det ikke mye om man har flotte seilforhold - det går ikke fortere enn 3-4 knop likevel.

De siste dagene ble det skikkelig ufyselige. Det regnet nesten hele tiden og vi hadde til og med en storm. Etter en hel natt med stiv kuling, blåste det plutselig opp i full storm i grålysningen. Det ulte i riggen og vi revet det meste av seilene. I løpet av kort tid var sjøen en skikkelig heksegryte, men til alt hell hadde vi vinden og bølgene bakfra.

En skikkelig kaldfront passerte oss, men heldigvis varte det ikke mer en et par - tre timer. Både båt og mannskap klarte seg veldig bra. Olve og Håkon lot seg ikke merke noe særlig av stormen og var mer opptatt av om de snart skulle få frokost. Vindroret "Laura" styrte perfekt selv i den sterke vinden. Vi hadde en liten storm til i forbindelse med et tordenvær som ønsket oss velkommet da vi nærmet oss New Caledonia. På grunn av det dårlige været og den evinnelige motstrømmen endte vi opp med å gå gjennom passet i korallrevet og seile inn til Noumea etter at det var blitt mørkt. Heldigvis har franskmennene fyrene sine på stell så det var ingen problem å navigere mellom korallrevene og inn i en trygg bukt rett utenfor Noumea.

Tilbake i baguett-land
For tredje gang i løpet av turen vår heiste vi "tricoloren": I Frankrike, Fransk Polynesia og nå New Caledonia. Igjen var vi tilbake i baguette-land og Guro måtte hente fram sine noe begrensede franskkunnskaper.

New Caledonia består av en stor hovedøy - "Grande Terre" (den tredje største øyen i Stillehavet etter Papa New Guinea og New Zealand), det berømte paradiset Isle of Pine, Loyalty Islands og noen flere mindre øygrupper. I motsetning til alle de andre øyene i Stillehavet som har vulkansk opprinnelse, består New Caledonia av en flik av Australia som slet seg løs for 100 millioner år siden. Grande Terre er omgitt av et 1000 kilometer langt barriererev (verdens nest lengste rev, nest etter Great Barrier Reef).

Fransk fangekoloni
New Caledonia er en del av Melanesia og man antar at melanesierne, kalt "kanaker", har bodd på øyene i 4000 år. Øyene ble "oppdaget" av James Cook i 1774 og han gav dem navnet New Caledonia fordi det minte ham om Skottland. Etter oppdagelsen arbeidet både protestantiske og katolske misjonærer hardt i mange tiår for å omvende lokalbefolkningen. I 1853 ble øyene franske, først brukt som fangekoloni blant annet for politiske fanger fra opprøret i Paris. Franskmennene fant tidlig nikkel og dette førte til store endringer i landet. Den dag i dag er nikkel, ved siden av turisme, New Caledonias viktigste inntektskilde.

Totalt bor det rundt 200 000 mennesker i New Caledonia. 44 prosent av disse er melanesiere, 34 prosent er europeere, 9 prosent er walisere og ellers er befolkningen sammensatt av mennesker fra blant annet Tahiti, Indonesia, Vietnam og andre asiatiske land. 60 prosent av den totale folkemengden bor i og rundt Noumea og så godt som alle ikke-melanesiere bor her.

Konsentrert paradis
New Caledonia er om mulig enda vakrere enn Fransk Polynesia og det beste av alt er at det er mye mer konsentrert. Her finnes Marquesas høye fjell og frodige grønne åser, Tuamotus blå laguner og fargerike korallrev, Bora Boras fantastiske snorkling og i likhet med Papetee på Tahiti er det også en liten "storby" med både restauranter, shopping og ikke minst - båtbutikker.

Innsjekkingen i Noumea besto av mange skjema, men var likevel overraskende enkel. Marinakontoret organiserte alt og alle myndighetspersonene kom til båten. Marinaen som ligger i hjertet av byen, bød på første natten og det var til og med gratis velkomstdrink til alle i marinabaren. I tillegg slapp vi å deponere en stor sum med penger som vi måtte i Fransk Polynesia.

Uten kjøleskap...
Kjøleskapet vårt bestemte seg for å legge inn årene halvveis mellom New Zealand og New Caledonia og plutselig gjorde det ikke så mye at vi ikke fikk fisk lenger. Mengder med pølser, bacon og ost måtte spises opp i en fart etter hvert som kjøleboksen raskt beveget seg mot 20 grader pluss.

Den første uken i Noumea gikk stort sett med til å prøve å finne en løsning på problemet. Vi fant en engelskmann som drev en båtbutikk og som hadde greie på kjøleskap av den typen vi har og vi kontaktet også kjøleskapsleverandøren i Sverige, New Zealand og Australia. Steinar gikk i skytteltrafikk mellom båtbutikken, Marialene, internettkafeen og telefonkiosken mens han feilsøkte og prøvde å komme fram til mulige løsninger.

...helt til Australia
Selv om det er masse båtliv i Noumea og New Caledonia - faktisk er det det stedet i verden med høyest lystbåttetthet per innbygger - fikk vi ikke helt til en løsning for oss. Det er dyrt og tar tid å få sendt deler til New Caledonia fra Australia eller New Zealand, så derfor blir vi uten kjøleskap til vi kommer til Australia.

Det gikk overraskende greit uten kjøleskap. Det mest dyrebare vi hadde, brunosten, la vi til forvaring i kjøleskapet på Tirza og ellers brukte vi en kjølebag og fylte den med is når det var tilgjengelig. Eller så kjøpte vi en frossen kylling om morgenen og tinte den i kjøleboksen i løpet av dagen, samtidig som vi kjølte ned et par øl og noen brus!

Tilbake i paradis
Siden det uvanlig nok blåste nordlige vinder rundt New Caledonia i noen dager, benyttet vi anledningen og satte raskt kursen sørover til paradisøya Isle of Pine. I en enorm turkis lagune ligger den unike øya med knitrende hvite strender, seksti meter høye nåletrær som vokser side om side med kokospalmer og en ytterst sjarmerende lokalbefolkning - kuniene. Her kan man velge mellom ulike bukter eller mindre laguner utenfor en av de bitte små øyene rundt, alt etter hvilken retning vinden blåser.

På Isle of Pine fikk vi endelig nyte strand- og badelivet igjen. De første nettene tilbrakte vi i en nydelig bukt som er delt i to helt innerst av en diger stein. Rundt denne steinen bor det vanvittig mye fisk og vokser store fargerike koraller. I en liten grotte bodde tre store dragefisker og av og til kunne vi også se de svært giftige, men ikke aggressive, havslangene svømme rundt. Et paradis for snorkling! Skipper'n fikk god bruk for sine nyinnkjøpte svømmeføtter og nye våtdrakt.

Mye strandliv
På hver side av steinen er det hvit langgrunn strand som snart ble en favoritt! Til tross for at det til tider både var overskyet og regn, tilbrakte vi timevis på stranden. Håkon og Olve storkoste seg og måtte av og til "tvinges" på land for å få varmen tilbake i blåfrosne lepper.

Det er stille og fredelig på Isle of Pine og mest aktivitet fant vi i landsbyen Vao på det ukentlige lørdagsmarkedet. Markedet starter klokken 6, så da vi kom i ni-tiden var det naturlig nok ikke så mye igjen. Noen grapefrukt og avokadoer fikk vi, men vi syns nesten vi måtte si nei til vannmelonen som kostet over 100 kroner!

I mer enn to uker brukte vi all tiden til bading, snorkling, dykking og beachparties. Vi traff også to båter fra Australia med barn ombord, så både Håkon og Olve hadde lekekamerater. Vi voksne hadde noen å utveksle seilhistorier med og ikke minst fikk vi veldig masse nyttig informasjon om vårt neste stopp: Australia og Great Barrier Reef.

Fransk-melanesisk smeltedigel
Tilbake i Noumea passet vi på å få med oss det fargerike torsdagsmarkedet. Ellers er det hver morgen et stort marked rett ved siden av marinaen. Der selger de all slags frukt og grønnsaker og det er et stort fiskemarked der også. Noumea er det mest "kosmopolitiske" de har i New Caledonia, men vi syns kanskje at turistbrosjyrens sammenlikning med Paris er å trekke det litt langt...

I stedet er Noumea en litt merkelig smeltedigel av melanesisk og fransk kultur. Fasjonable franske "boutiques" (med fransk prisnivå eller høyere...) ligger i samme gate som glorete turistsjapper og overfylte lokale butikker som stort sett selger et hundretalls varianter av melanesiske damers klesplagg: Teltkjole med kappeskjørt og puffermer - dess mer blomstrete, dess bedre. På kafeene får man kjøpt fransk kaffe og croissanter i tillegg til mer lokale retter.

Franske penger
På gatene møter man både fine franske fruer og omfangsrike melanesiske damer i nevnte teltkjoler. Det ser ikke ut som de to har mye med hverandre å gjøre og det er vel her som i Fransk Polynesia. Melanesierne er ikke veldig begeistret for at franskmennene "eier" landet deres, men på den annen side så ønsker de ikke uavhengighet og tapet av de store summene med franc som franskmennene pøser inn i landet heller.

Som turist i Noumea kan man sannsynligvis unngå å forholde seg til den lokale kulturen helt, man kan spiste fransk kjøkken, drikke fransk vin og stort sett bare omgås "hvite". Ønsker man å oppleve mer av den melanesiske kulturen eller "La Cotume" som den kalles, må man nok bevege seg til andre deler av landet.

Neste stopp: Great Barrier Reef
Forsinkelser på grunn av vær, kjøleskap og mer generell latskap har gjort at vi ganske tidlig bestemte oss for å reise videre til Australia rett fra New Caledonia. På den måten får vi bedre tid i Australia og planlegger og seile opp på innsiden av hele det store barriererevet. Så i stedet for å bekymre oss for malariamygg på Vanuatu og Solomonøyene, skal vi i stedet bekymre oss for hai, saltvannskrokodiller, dødelige maneter, slanger og alle slags andre farlige kryp som finnes i Australia...