Townsville (Australia), 6. juli 2005

New Caledonia var en ny "høydare" på turen, men skal tidsplanen holde  måtte vi vende nesa vestover mot Australia. Det betyr at vi er ferdige med Stillehavet. Vi har krysset Korallhavet og begynt på turen mot Torresstredet - på innsiden av det 2300 kilometer lange Store Barriererevet.

Etter at vi sjekket ut fra hovedstaden Noumea (som er det eneste stedet man kan sjekke ut av New Caledonia) seilte vi opp langs vestkysten av "Grande Terre". Selv om det streng tatt ikke var lov, stjal vi oss til noen dager på noen øde ankringsplasser i den nordlige lagunen. Det er utrolig flott å seile på innsiden av barriererevet rundt New Caledonia (verdens nest største rev). Selv om det blåser friskt blir det aldri noe store bølger, og havdønningene merkes ikke. 

I den nordlige lagunen var det som om vi var de eneste menneskene på jorden. Vi så en seilbåt en gang helt ute i horisonten  og passerte et digert cruiseskip som på sitt sedvanlige vis hadde okkupert en hel strand for en dag. Av og til kunne vi høre motordur fra lokale fiskebåter langt vekke, men ellers var det bare oss. Her koste vi oss på stranden, badet, snorklet, fisket, fløy drager og plukket skjell. Fisket er bra i New Caledonia og vi hadde fersk fisk til lunsj (sashimi) og middag (grillet) nesten hver dag.

Kreativ matlaging
Guro hadde som vanlig ikke helt kontroll over hva som befant seg av proviant i alle skap og stuerom i båten. Det finnes de som fører sirlige inventarlister over alt vått og tørt ombord og krysser pliktfullt av hver gang en liten boks med mais tas ut, men det er liksom ikke helt oss... I tillegg er vi blitt litt sløvere etter hvert og derfor holdt vi på å gå tom for en rekke ting som vi vanligvis har så mye av at vi ikke tenker på å kontrollere lageret engang. Slik som; olivenolje, salt, tørrgjær (til brødbaking), ris, soyasaus og sukker. 

Når det i tillegg begynte og bli tomt for det vi hadde kjøpt av frukt og grønt i Noumea og vi fortsatt ikke hadde kjøleskap, måtte Guro ta i bruk alle kreative evner (og alle kokebøker ombord) for å fore familien. "Man tager hva man haver" - og heldigvis blir det stort sett vellykket.

Oppskrytt passatvind
Et blikk på overseilingskartet til Australia forteller hvorfor havet mellom New Caledonia og Queensland heter Korallhavet. Det finnes et uttall små og store korallrev spredd utover det hele. Vanligvis når vi skal planlegge et havkryss setter vi et punkt på land på hver side og holder stort sett samme kursen gjennom hele passasjen. Denne gangen hadde vi ikke mindre enn 9 såkalte waypunkter på GPS'en som vi måtte tråkle oss gjennom for å komme fra til Mackay i Australia.

I Jimmy Cornells "World Cruising Routes" står det om seilas fra New Caledonia til Australia: "Favorable winds can be expected between New Caledonia and the Queensland coast." Men som vanlig - passatvinder er oppskrytt! På vår åtte dagers ferd til "Oz" (som forøvrig var to dager mer enn vi hadde håpet på...) hadde vi først fire dager med altfor lite vind og deretter fire dager med litt vel mye vind, i hvert fall når vi fikk den rett i trynet.

Det Store Barriererevet
Da vi hadde 200 nautiske mil igjen til Mackay rundet vi rundt sørspissen av Great Barrier Reef - verdens største levende organisme. Revet beskytter hele kysten av Queensland mot havdønningen, men mange steder ligger revet så langt fra land at det egentlig ikke merkes. Da vi vendte baugen nordvestover mot Mackay så vi verken revet eller land - så det var akkurat som å være midt på havet. 

Slik var det nok også for kaptein James Cook da han seilte nordover langs østkysten av Australia i 1770. Forskjellen var imidlertid at han og skipet "Endeavor" verken hadde kart eller GPS. Hans oppdrag var nemlig å undersøke kystlinjen og lage kart for området! Han var dermed helt uvitende om det store revet som lå øst for han hele tiden, selv om han merket at noe der ute sørget for at havdønningene var mindre. Revet oppdaget han da båten gikk på et rev nord i Queensland... 

Ny kompressor
Da vi endelig la til kai i Mackay var vi utrolig glade for å være fremme. Vi var da uten kjøleskap, doen var tett og vi hadde ingen gass til å lage mat! Da var det godt å komme til et sivilisert land og en god marina! Mackay er en ganske intetsigende by, men det passet oss ypperlig siden vi egentlig bare trengte et bra supermarked, en billig kaffe og et bra dusjanlegg. I tillegg fikk vi hentet den nye kompressoren vi hadde bestilt til kjøleskapet vårt. Steinar monterte hele greia selv og alt så bra ut. Det tok imidlertid veldig lang tid å få ned temperaturen.

Dette slet vi med til vi kom til Townsville hvor vi til slutt fikk hjelp av Pete - "the fridgeman". Han behandler kjøleskap som damer og den første kvelden satt han mest og klappet og følte på kompressoren og rørene. Det viste seg at kjølegassen lakk og til slutt fant vi synderne. To små hull på røret mellom kompressoren og kjøleplaten. Hvordan de hullene kom der, aner vi ikke - Pete hadde aldri sett noe liknende - og han har reparert kjøleskap i 41 år. Nå er det i hvert fall fikset og vi kan igjen by på kald øl når vi får besøk ombord i Marialene.

Pitstop på Whitsundays
Etter få dager i Mackay satte seil mot en av Australias stoltheter og turistattraksjon nummer en i området - seilparadiset Whitsundays. Det skal vissnok være Australias "Stillehavsparadis". Sikkert fint, men vi hadde pøsregn hele tiden og så egentlig ikke så mye å skrive hjem om. Hungrige etter å få tørket både båt og klør dro vi inn til Airlie Beach.

Navnet Whistsundays kommer av at James Cook passerte her på Whit Sunday. Dette stemte imidlertid ikke, han hadde glemt å justere datoen da han passerte datolinjen.

Vi hadde ikke så store forhåpninger til Arlie Beach - i følge vår guidebok skulle dette være et lite sted, fullt av backpackere og, til tross for navnet, uten strand. Stedet har imidlertid tatt seg veldig opp. I tillegg til en flott strandpromenade (for det er faktisk strandlinje langs hele byen), et livlig marked lørdag morgen og et sted som kunne fikse propellen til påhengsmotoren vår i løpet av ti minutter, har kommunen laget en stor saltvannslagune midt i byen. Tre digre saltvannsbassenger med forskjellige dybder og fine gressletter og små sandstrender rundt, gjør dette til et paradis for store og små. Håkon og Olve måtte en tur dit hver eneste dag for å bade og leke på lekeplassen.

Besøk hos "salties" og "freshies"
I Airlie Beach fikk vi også en del myter om krokodiller og andre av Australias lokale dyreliv tilbakevist. Hos den barføtte buskmannen Rob fikk vi se at saltvannskrokodiller ("salties") på 4-5 meter slett ikke er så farlige som mange historier vil ha det til. Faktisk har det kun blitt drept 31 mennesker i Australia så langt tilbake som man har skrevne arkiver. Hvert år dør 15 mennesker av bistikk i samme land.  

Rob har studert krokodiller i hele livet og lært seg krokodillenes adferdsmønster. Dette, sammen med en del selvutviklede mer eller mindre troverdige teorier, gjør han til en ganske underholdende fyr. Han gjør et stort poeng av å gjøre narr av andre krokodille- og dyrelivseksperter som David Attenborough og Australias egen "crocodile dundee", Steve Irwin. 

"Don't drink and dive"
Rob er riktignok selv blitt bitt 31 ganger og hans niese var nær med å bli revet i to av et slikt beist. Han anbefaler ikke å svømme sammen med krokodillene - så godt som alle angrep fra krokodiller har skjedd i vannet (og en stor andel av svømmerne hadde alkohol i blodet...)

Farlig eller ikke, vi har ikke lyst til å bli krokodillemat og kommer nok til å se oss godt for når vi kommer lengre nord i Australia - det er nemlig her de virkelig store krokodillene lever vilt.  

Bare ett år igjen
Vi har nå vært ute i to år og det er bare ett år til vi er tilbake i Norge. Det er utrolig hvor fort tiden går (...når man har det gøy), men vi gleder oss også veldig til å komme tilbake. Selv om vi sikkert, så snart vi er veletablert A4-familie igjen, kommer til å drømme om det blå havet, turkise laguner og hvite palmestrender. Det blir en stor overgang å kile seg inn i tidsklemma igjen, men inntil da nyter vi livet ombord på Marialene. Det er tross alt et privilegium og få oppleve verden på denne måten og ikke minst å få tilbringe så mye tid sammen med Håkon og Olve.

Håkon fanget en diger wahoo utenfor New Caledonia - resten av mannskapet var veldig fornøyd for vi begynte å bli litt lei tunfisk.

Skjellvasking på dekk etter et besøk på den beste skjellstranden vi har sett så langt (hele bøtten full).

Bare oss, Marialene og stranden! Nordlagunen på New Caledonia.

Halvveis til Australia feirer vi med ostepop, brus og Håkons partysugerør.

For første gang har vi kunnet grille under en overfart - her er det ikke mye vind å snakke om...

... men et par dager senere hadde vi det sånn på Korallhavet.

Sol eller regn - Håkon fisker (fisken biter jo bedre i regnvær)!

Olve vil som vanlig ikke ha på mye klær - mens pappa derimot er kledd etter forholdene på Whitsundays - i fullt regnhyre!.

Vi studerer aborigintegninger i en hule som urbefolkningen brukte som tilfluktsrom i tidligere tider.

Skippern til rors ut fra Nara Inlet på Whitsundays - det nærmeste man kommer en fjord på disse kanter.

Kjøkkenpiratene går til angrep!

Familiebilde på den flotte strandpromenaden i Airlie Beach.

For første gang får vi hilse på en ekte kenguru.

Guro klapper en koala.

Olve studerer noen velvoksne utgaver av "salties".

Disse små, fargerike papegøyene finnes overalt og de lager et svare leven!

Håkon og krokodillen "Snappy" som ikke er blitt stor nok til å være farlig - ennå...

Håkon og "The Barefoot Bushman".

I den kunstige saltvannslagunen i Airlie Beach kan man bade og kose seg uten å tenke på hai, maneter eller andre ubehageligheter.

Skipper'n har seg en velfortjent bursdags-øl på terrassen på seilklubben i Airlie Beach (brillene fikk han til bursdagen, kuule...).