Reisebrev fra s/y Marialene 09.08.2005

Opplevelser i Australia - både på land og i vann

Darwin (Australia), 9. august 2005

Regnskog, savanne, "outback", strand og korallrev - alt finnes rundt Cairns. Vi dro på biltur for å få en smakebit av Australia før vi seilte videre "over the top", gjennom Torresstredet til Darwin. Seilturen fra Cairns til Darwin ble mye seiling og liten tid på land, men vi rakk noen dager på idylliske Lizard Island.

Fra Cairns til Darwin er det ca 1200 nautiske mil med noen av de beste seilingsområdene i Australia. Mange bruker en hel sesong på området mens vi bare hadde to uker. Vi måtte passere mange fine ankringer og spennende stopp på fastlandet og stoppet kun på noen få velvalgte steder.

En smakebit av Australia
Australia er stort og altfor stort til å oppleves på noen uker. Fra Cairns kan man imidlertid få en smakebit av både regnskog, savanne, "outback", strand og korallrev i løpet av noen få dager.

Vi la Marialene i marinaen, leide campingbil og la i vei. Som vanlig har vi et ganske begrenset "feriebudsjett" og som vanlig får man det man betaler for. Den rimelige campingbilen vår var derfor en ganske sliten Ford med mer enn 500 000 kilometer under panseret, defekt kjøleskap og en merkelig alarm som gikk i tide og utide (og som vi til slutt fant ut at måtte varsle lite kjølevæske).

Vi fikk likevel puttet ytterligere 1000 kilometer på bilen i løpet av fire dager og var enige om at den tross alt hadde oppført seg ganske bra. Til tross for litt mikk makk er det artig å dra på tur med campingbil og Olve og Håkon syns det var kjempegøy å sove på hemsen i bilen og ha campingfrokost i bushen.

På turen så vi blant annet solen gå ned over savannen i Undara Nasjonalpark (med et glass champagne i hånden). Vi opplevde tusenvis av miniflaggermus strømme ut av de eldgamle lavagangene ved mørkets frembrudd for å spise, og vi fikk også se ville kenguruer, wallabyer og til og med den sjeldne dingoen.

Fra "outback" til regnskog
Vi kjørte de lange flate veiene dekket av rødt støv i det som kalles "outback", over Athertons grønne "tabellands" med utallige meierigårder helt ut til der regnskogen møter kysten og Det store Barriererevet.

Australias regnskoger er de eldste i verden, mer enn 100 millioner år gamle (Amazonas er 7-10 millioner år). Vi besøkte den eldste av dem alle, Daintree Rainforest som antas å være mer enn 120 millioner år gammel. På Daintree Discovery Center kan man ved hjelp av hengebroer og plattformer i ulike høyder studere de ulike nivåene i regnskogen. Er man riktig heldig kan man se den utryddingstruede cassovaren, en slags strutsefugl med hjelm som bare finnes i nordøst-australia.

Fartsdumper for fugl
Vi så ingen cassovarer akkurat der, men holdt på å kjøre på en da vi var på vei gjennom regnskogen. På den smale, svingete vegen er det laget fartsdumper for å få bilistene til å sette ned farten, ikke for å beskytte barna, men cassovaren. Steinar vrengte Forden over på siden og hoppet inn i skogen og fikk faktisk sikret seg et bilde av den sjeldne fuglen.

Daintree regnskogen står på UNESCOs bevaringsliste, i likhet med Det store barriererevet. Ved Cape Tribulation står man nesten med en fot i hver og det er visstnok det eneste stedet i verden hvor to slike bevaringssteder møtes.

Kaptein Cooks skygger
Igjen har vi fulgt i Stillehavets store oppdager, Kaptein James Cooks fotspor. Vi har kjørt Captain Cooks Highway på land, kystveien mellom Cairns og Cooktown, og vi har seilt langs Det store barriererevet i kjølvannet til hans skip, Endeavour. Cook gikk på et rev like utenfor Cape Tribulation og tok skuta inn til elvemunningen ved Cooktown for å utføre reparasjoner. Cooktown, Endeavour River og Endeavour Reef har selvsagt sine navn etter Cook, men flere av stedene i samme området bærer preg av hvordan Cook må ha følt det da korallrevet skar inn i skutesiden: Cape Tribulation ("trøbbel"), Mount Sorrow og Weary Bay.

Kontaktsøkende
Håkon er kommet seg over en periode med akutt sjenerthet og behov for å ha med mamma over alt. Nå finner han fram til alle potensielle lekekamerater i mils omkrets. "Mamma, jeg så noe barn som gikk inn i butikken der borte. Kan jeg gå å spørre om de vil leke med meg?"

Han tar lett kontakt med nye barn og er blitt veldig flink i engelsk. Det han mangler av engelsk ordforråd, tar han igjen med sitt selvutviklede "ta et norsk ord og uttal det englishly". Noe som er til stor glede for oss voksne (og til noe frustrasjon for det engelsktalende barnet), men det lar vi selvfølgelig ikke Håkon merke. Resultatet bli for eksempel: "Come on, let's get my fishingstæng" og "Can you give me that flæsk?"

Olve-sjef
Olve ser selvsagt veldig opp til storebror og får stort sett lov til å være med på leken, bare han ikke ødelegger for mye. Hvilket han for så vidt gjør stort sett hele tiden. Olve er selvutnevnt sjef over det meste og kan ha "nydelige" toårs trassutbrudd når det ikke akkurat blir som han vil. Heldigvis er de ganske kortvarige og heldigvis er vi på nye steder hele tiden, så det er ingen som kjenner oss igjen nå vi må bære et sprellende og brølende barn gjennom supermarkedet.

Storm i Cairns
Oppholdet i Cairns ble litt lengre enn planlagt. Vind i storm styrke blåste i flere dager og gjorde at vi ikke hadde særlig lyst til å seile videre. Ikke for det, ankringen utenfor Cairns var ikke noe særlig å skryte av. Riktignok gir den en viss beskyttelse for vind og bølger, men tidevannsstrømmene er så sterke at hver gang det flødde ble vi liggende med akter mot vinden og dermed også i fare for å dra løs ankeret som er lagt ut i forhold til vinden.

Egentlig er det bare en ting som er verre enn å være ute å seile i dårlig vær, og det er å ligge på en dårlig ankring, spesielt en folksom ankring.

Særlig en natt var ankringen et sant kaos. Båter dregget og krasjet i hverandre. Typisk nok hadde flere av de som fikk problemer også problemer med motor eller styring. Resultatet var at den australske kystvakten gikk i skytteltrafikk hele natten for å berge båter som satt fast i hverandre eller som drev ut mot havet.

Ny ankerdramatikk
Selv fikk vi vår dose med dramatikk da sjakkelen som fester ankeret til kjettingen røk sent på kvelden. Heldigvis var vi begge i cockpiten for å følge med så vi ikke ble truffet av båter som drev forbi, så vi oppdaget med en gang at vi drev og startet motoren.

Vi vurderte å flytte oss inn i marinaen, men fant ut at det for farlig å navigere gjennom den trange åpningen i bølgebryterne i den sterke vinden og strømmen. Vi endte opp med å ankre opp igjen med ett av våre andre ankre. I tre dager og netter var vi ikke ute av båten og vi måtte sitte ankervakt hver gang tidevannet snudde for å forsikre oss om at vi ikke drev på andre båter eller de drev på oss.

Kabinfeber
Selvfølgelig pøsregnet det stort sett hele tiden så bortsett fra den som måtte sitte ute i cockpiten i fullt regnhyre (stort sett skipper'n...) måtte vi prøve å fylle tiden med baking, lesing, legobygging og tegning nede i båten. Av en eller annen grunn blir man mye mer rastløs av å ikke kunne gå på land når man ligger for anker enn når man er ute å seiler. Hver gang kabinfeber'n ble altfor trykkende, spilte vi 80-talls favoritter av CC Cowboys og rocket ut litt energi. Håkon liker best sangen "Tigerggutt".

Ankersøk
Da vinden løyet litt prøvde vi å lete etter ankeret, men til tross for at det ikke lå på mer enn 6-8 meter var det umulig å finne det i det gjørmete vannet. Et originalt CQR-anker er imidlertid verdt flere tusen kroner, så tross fare for krokodiller lånte Steinar dykkerutstyr og prøvde å lete der vi visste det lå. Under vann var det ca 10 cm sikt, så etter en halvtimes famling med båtshaken i mørket, måtte han innse at ankeret var tapt.

Da vi endelig kom oss av gårde fra Cairns (med nyinnkjøpt anker), var det ikke tid til mye annet enn et ettermiddagsstopp på idylliske Lowe Isles utenfor Port Douglas før vi tok en nattseilas til Lizard Island. Endelig skulle vi få oppleve litt mer av Det store barriererevet.

Eksklusive Lizard Island
Lizard Island er en perle utenfor nordøst kysten av Queensland. Øya er nasjonalpark og har navnet sitt etter alle firfirslene som bor der. Lizard Island er populært blant seilere, og i høysesongen kan det ligge over 60 båter for anker der ble vi fortalt. Når vi var der var det rundt 10 båter og god plass i Watson Bay.

På steder som dette kan man virkelig se gleden av å reise rundt på eksotiske steder i egen båt og være selvforsynt. Det finnes ikke noe annet på øya enn en bitte liten flyplass og to små luksushotell på land som hver skal ha 1000-1500 australske dollar (5000-7500 kroner) natten for et rom!

Øya har nydelige hvite strender og fantastisk snorkling på fargerike korallrev. Det finnes også flere turstier på land, en av dem til Cook's Lookout. Da Cook skjønte at han var omgitt av korallrev på alle kanter, klatret han opp på det 358 meter høye fjellet på øya for å se om han kunne se en åpning i revet. Vi klatret selvfølgelig etter og skrev navnet vårt i gjesteboka ved varden på toppen. Cook's Lookout gir fantastisk utsikt til korallrevene rundt øya og til det ytterste av barriererevet.

Nattseiling i lysløypa
Etter Lizard Island seilte vi to netter til Cape York, Australias nordligste spiss, og hadde en deilig, stille natt for anker rett vest for kappet. Derfra krysset vi Gulf of Carpenteria og det var godt å nattseile i mer eller mindre åpent farvann i seks netter fram til Darwin.

Det er i utgangspunktet ikke noe problem å nattseile på innsiden av Det store barriererevet, leden er godt merket selv om den er trang enkelte steder. Men det må være en lov som sier at om du møter ett eneste skip i løpet av en natt, så må du passere skipet der det er trangest. Store skip på veg opp eller ned leden er likevel ikke det største problemet, de holder stor sett konstant fart og kurs. Da er det er verre med alle fiskebåtene som ser mer på fiskesonaren enn på radaren og dermed har en høyst uforutsigbar kurs. Det kan virke som om lanterneføringen ikke alltid er helt etter boka heller, så det er ikke så lett å vite hvor de kommer fra og hvor de skal, men som sagt, de følger jo etter fisken...

Heldigvis har vi både GPS, papirkart, elektronisk kart og radar, men Guro vente seg likevel aldri til den snikende følelsen av korallrev på alle kanter i den beksvarte natten. Det blir egentlig ikke bedre av å stå å nistirre ut i mørket i tre timer i strekk heller....

Mot Indonesia og Bali
Det ble mange nautiske mil i løpet av noen få uker og ikke så mye tid på land som vi pleier å ha. Sånn passe bra vær og tanken på to ukers hotellferie på Bali gjorde nok sitt til at vi skyndet oss litt mot Darwin. Nå skal vi bare gjøre unna de siste forberedelsene i Darwin før vi krysser Timorhavet til Kupang i Timor og deretter vender baugen vestover mot Bali.

Vi har hørt mange lovord om seiling i Indonesia, så det ser vi fram til og mest av alt gleder vi oss til farmor og farfar kommer på besøk på Bali i september! Det er 2 år siden sist vi så Steinars foreldre og Håkon har begynt å forberede Olve med å vise bilder, slik at han skal kjenne dem igjen.