Reisebrev fra s/y Marialene 14.02.2006

Drømmeseilas over Det Indiske hav

Port Salalah (Oman), 14. februar 2006

Overfartene over Det indiske hav ble to av våre beste overfarter. Stabile passatvinder og fin medstrøm gjorde turen fra Phuket til Maldivene og derfra videre til Oman til rene silkeseilaser. Uken på Maldivene var et deilig avbrekk med hvite sandstrender, palmer og snorkling blant fargerik korallfisk - vårt siste stopp i tropiske strøk på denne jordomseilingen.

Vi forlot Phuket i Thailand 15. januar. I følge boken skal det på denne tiden av året være stabile passatvinder fra nordøst. Og for en gangs skyld holdt det stikk. De første dagene var også svært behagelige. Svak vind, ingen bølger og nesten ingen dønninger ga oss to rolige dager i starten, hvor alle fikk mulighet til å finne igjen "sjøbena" sine for den tredje lengste overfarten på vår jordomseiling. Deretter fikk vi noe mer vind og bølger, men ikke verre enn at vi stort sett hele tiden kunne seile med åpne luker og det var faktisk mulig å sove i køyene på lo side. Det er to av kriteriene vi har for å beskrive silkeføre! I tillegg hadde vi ofte fin medstrøm som gav oss god gjennomsnittshastighet.

I vindstilla
Dessverre forsvant vinden helt etter at vi hadde rundet Sri Lanka, så vi måtte starte motoren og for å spare diesel lå vi en hel ettermiddag bare og drev. Heldigvis hadde vi 1-2 knop strøm i riktig retning, så det gikk i hvert fall ikke baklengs...

Siden det var så stille badet vi fra båten. Olve fikk riktignok bare lov til å bade i balja, men Håkon svømte rundt Marialene midt ute på Det Indiske hav hvor det var mer enn 4000 meter dypt. Det var mer enn det mamma turte! Skipper'n lot som vanlig aldri sjansen til litt vedlikehold gå fra seg. Med dykkemaske og snorkel tok han seg en runde med børsten og skrubbet vannlinjen. Etter en dag kom den fine vinden tilbake og til tross for at utseilt distanse døgnet ved Sri Lanka naturlig nok ble ganske dårlig, hadde vi mange andre døgn med mellom 140 og 150 mil.

Tidsnok til bursdagsfeiring
Den nordligste atollen i Maldivene, Ihavandiffulu-atollen, ligger ganske rett vest for Phuket og vi måtte bare gjøre en liten sving rundt sørkysten av Sri Lanka. Vi hadde håpet ikke bruke mer enn to uker på de 1540 nautiske milene, og var derfor svært fornøyd med å kunne kaste ankeret utenfor den lille øya Uligamu den 27. januar. 12 døgn tok seilasen, og vi kom akkurat fram i tide for å feire Guros bursdag dagen etter.

Vannsparing
På forhånd var vi usikre på hvor mye vann vi kunne få tak i på Maldivene. Vi hadde derfor fylt den 270 liters store ferskvannstanken på Marialene helt opp. I tillegg hadde vi fylt vann på alt vi hadde av løse kanner og for å være på den ekstra sikre siden kjøpte vi med oss fem 20-liters dunker med drikkevann fra Phuket. Dette regnet vi med ville holde helt til Oman dersom vi ikke skulle få tak i vann på Maldivene.

Det betød imidlertid at vi måte spare under hele overfarten til Maldivene. Vannet på tankene ble kun brukt til å drikke, helt nødvendig matlaging (poteter koker vi i 50/50 salt- og ferskvann) og tannpuss. Håndvask, dusj og oppvask foregikk i saltvann. Det siste går faktisk forbausende bra, bare man bruker litt godt med oppvaskmiddel. I tillegg hadde vi selvfølgelig masse våtservietter til alle formål. Den største ulempen når vi må spare på vannet, er at skipper'n ikke barberer seg og anlegger skjegg...

Maldivene
Helt siden Guro på barneskolen fikk høre om Maldivene gjennom en klassekamerat, hvis far hadde gjort arkeologiske undersøkelser der, har hun sett fram til å besøke øyriket.

Maldivene er en øygruppe som består av nesten 1200 øyer som naturlig er samlet i 26 større og mindre atoller. Ordet atoll kommer faktisk fra det maldiviske språket. En atoll dannes ved at en øy med korallrev rundt synker samtidig som revet rundt vokser. Til slutt er det bare ringen av korall som er igjen og enkelte steder dannes det små øyer eller sandbanker oppå korallrevet. Inni ringen blir det en lagune og mellom øyene større og mindre åpninger som kan danne naturlige passasjer hvor båter kan gå gjennom.

Av de 1200 små og store øyene er det bare rundt 200 som er bebodd. Maldivene har en befolkning på rundt 250 000 mennesker og på øya vi besøkte bodde det 450 mennesker. Maldivene er selvstendig republikk, dannet i 1968.

Strenge muslimer
Vi besøkte Ihavandiffulu atollen som er en av de mindre atollene og som ligger lengst nord. Tidligere måtte alle båter gå til hovedstaden Male som ligger en god del lengre sør for å sjekke inn, men det er nå mulig å foreta full innsjekking på øya Uligan.

Landsbyen på Uligan består av snorrette gater mellom små koselige hus bygget av hvitbrent koralstein. Overalt var det veldig ryddig og nyfeid. Befolkningen er muslimer og er ganske tilbakeholdne overfor fremmende. Som regel smilte de bare sjenert når vi hilste.

Barna var det likevel lett å få kontakt med og nesten hver ettermiddag lekte Håkon og Olve med en gjeng med gutter på den lille brygga ved stranden. Ofte kom det en gruppe med fnisende jenter også, men de sto ofte bare i bakgrunn og så på. Gutter og jenter leker ikke sammen her.

Ikke lett å gi gaver
Vi hadde en del leker, litt tegnesake og bøker, samt en pose med utvokste klær som vi hadde planlagt å gi til skolen og barna i landsbyen. Det skulle imidlertid vise seg å ikke være så enkelt. I ett informasjonsskriv vi fikk ved ankomst sto det at vi ikke hadde lov å ha besøk av lokale i båten og hvis vi ville gi gaver, måte de vises til tollerne først.

Vi spurte om det gikk an å besøke skolen og kanskje ta med seg noen leker og engelske bøker, for vi visste at elevene fikk undervisning i engelsk. Den hyggelige tollerne svarte litt brydd at de ville gjerne ha gaver, men skolen hadde kun lov dersom administrasjonen på øya sendte en skriftlig søknad til familiedepartementet i Male og ba om tillatelse til å ta i mot gavene! Den muslimske ledelsen i landet er tydelig svært redd for vestlig påvirkning.

Etter litt frem og tilbake fikk vi i hvert fall gitt fra oss posen med klær (sannsynligvis siden det bare var gutteklær...) til øyadministrasjonen som ville gi dem til de familiene som trengte det mest.

Gammeldags fiske
Heldigvis hadde vi ikke så mye på listen som måtte ordnes mens vi var på Maldivene, så vi hadde god tid til å fiske, bade og snorkle. De var utrolig mye fisk i vannet her, kanskje fordi de lokale fiskerne fortsatt fisker med line og dermed ikke tømmer havet. Eneste gangen vi så de bruke garn var når de skulle fange agnfisk. Det var litt av en forestilling! 6-7 mann hoppet uti med snorkel og dykkemaske, mens like mange sto igjen langs ripa på den lave fiskebåten. Sammen bukserte de et digert, tungt garn ut i vannet. Da det var klart for å ta garnet opp, jobbet karene på båten som helter, mens de som var i vannet samtidig forsøkte å holde kantene av nettet oppe slik at fisken ikke skulle unnslippe. Etter vel 20 minutter med hiv og hoi fikk de fangsten ombord - en drøy bøtte full med agnfisk...

På forhånd hadde vi hatt store forventninger til dykking og snorkling på Maldivene. Dessverre har det samme skjedd her som i mange andre deler av verden. Den globale oppvarmingen gjør at vannet blir for varmt til at korallen trives. Fortsatt var det imidlertid et yrende liv av fargerike korallfisk som skinte i gult, lilla, turkis og rødt mot de grå korallene.

Videre mot Oman
Etter en alt for kort uke på Maldivene, satte vi igjen seil med kurs nordvest mot Oman. 1260 nautiske mil ble unnagjort på ti døgn og igjen hadde vi værgudene med oss. Fin bris rett tvers, eller akten for tvers er ideelle forhold for Marialene og hun gjør fort 6 knop gjennom vannet. De siste døgnene ble det likevel en del motorkjøring da det stadig ble mindre vind etter som vi nærmet oss kysten av Oman.

Vi hadde ikke en eneste regndråpe på noen av overfartene og hver natt kunne vi studere den flotte stjernehimmelen. Minnet fra den sørlige halvkule, Sydkorset er fortsatt så vidt synlig over horisonten i sør og vi kan igjen se en gammel kjenning mot nord - nemlig Karlsvogna. Etter at vi passerte 10 breddegrad kunne vi også svakt skimte polarstjernen i nord.

Inn i den arabiske verden
Landkjenning i Port Salalah i Oman betyr at vi har forlatt Asia og kommet til den arabiske verden. I følge pilotboken vår er Oman er bra sted å bli introdusert til et arabisk land. Landet er forholdsvis rikt som følge av oljeinntekter og sultanen er vennligstilt overfor den vestlige verden. På vei til Oman fikk vi høre rykter om stor misnøye i den muslimske verden som følge av at norske og danske aviser hadde trykket en tegning av profeten Muhammed og at vi kanskje ikke burde vifte altfor høyt med det norske flagget. Heldigvis fikk vi ingen problemer i Oman. Myndighetene her var vennlige og hjelpsomme og innsjekkingen her gikk som en lek sammenliknet med i Sør-østasia.

Konvoi gjennom Adengulfen
I Oman hadde vi egentlig ikke så mange planer utover å omorganisere oss, handle mat, fylle diesel og vann og vaske klær. Det meste dreide seg om å legge strategier for kryssingen av Gulf of Aden, hvor det tidligere har vært piratangrep mot seilbåter. Vi har kommet til at mye av faren er hauset opp av ulike aktører som gjerne også prøver å tjene penger på vår frykt ved at de tilbyr eskortetjenester. De aller fleste pirtatangrep de siste par årene har vært mot store skip.

Vi kommer likevel til å seile i konvoi sammen med 4-3 andre båter av samme størrelse som oss. Vi planlegger å gå uten lys om natten, i hvert fall i det verste området og ikke bruke VHF'en. Vi har avtalt radiotider med alternerende frekvenser på SSB'en og avtalt et antall waypunkt langs ruten som vi kan oppgi avstand og kurs i forhold til, slik at vi aldri behøver å oppgi posisjon.

Vi kommer også til å oppgi at vi skal passerer gjennom Adengulfen både til militære myndigheter og til det internasjonale piratsenteret, slik at vi forhåpentligvis kan få hjelp dersom vi skulle være uheldige å råke utfor et angrep. Vi anser sjansen for å møte annet enn nysgjerrige fiskere som tigger sigaretter som relativt liten, men det er jo alltid best å ta de forholdsregler man kan.