Ut av ørkenen og inn i Middelhavet

Agia Galini (Kreta), 24. april 2006

Endelig har vi forlatt all sanden i Egypt og kommet til Middelhavet. Det føles som vi nesten er hjemme, men fytterakker'n så kaldt det er her. Vi kom til Kreta etter fem dages seilas fra Suezkanalen og på toppen av fjellene bak den lille landsbyen Agia Galini på Kretas sørkyst kunne vi se snø! - Det betyr at vi er nærme Norge, utbrøt Håkon.

Vi forlot Egypt med blandede følelser. Opplevelsene og erfaringen hadde vært både positive og negative. Det mest positive var å komme fram til litt mer sivilisasjon enn det vi fant i Eritrea og Sudan, mange hyggelige mennesker og de flotte dykke- og snorkleopplevelsene vi hadde. Vi syns også det var veldig interessant å lære litt om Egypts eldgamle historie ved å besøke noen av de mange oldtidsminnene

Masete å være turist
De negative sidene av Egypt er at så lenge man er på steder med turister er det utrolig mye mas fra selgere, tiggere, taxisjåfører og barn. Håkon og Olve fikk gjennomgå hver gang vi gikk ut gatene. Alle vil jo bare være hyggelige, men når absolutt alle skal ta og klemme på dem, spørre dem ut og filme og ta bilder, kan man forstå at det blir litt for mye av det gode. En dame tok sågar tak i Olve og gav han et vått kyss midt på munnen! Vi ble så sjokkert at vi ikke greide å si noen ting... 

Som europeer er det også vanskelig å forstå den egyptiske kulturen med "baksheesh", som kort fortalt betyr at alle tjenester skal gjengjeldes med gaver. I og for seg en god tanke, men det blir litt slitsomt når taxisjåføren på død og liv skal vise deg en butikk når du har bedt om å bli kjørt til hotellet slik at han kan få sin gave for å bringe kunder til butikken, eller at bussjåføren plutselig ikke kjører til endeholdeplassen og i stedet ender utenfor butikken til sin gode venn. Pilotene i Suezkanalen er beryktede for sin kravstorhet når det gjelder gaver, og det fikk vi også oppleve. Vi er derfor glade for å være tilbake i Europa hvor alt er litt mer strømlinjeformet og oversiktelig. 

Tur til Luxor
Mens vi ventet på et værvindu for å gå nordover mot Suez fra Port Ghalib tok vi en tur til Luxor for å se tempelruinene og gravkamrene i Kongenes Dal. Luxor var tidligere Teben som var hovedstaden i Egypt under Det nye Riket som varte i ca. 500 år fra rundt 1500 f. Kr. 

Dette var en rik tid i den egyptiske historien og kongene, faraoene, ble dyrket som guder. Alle kongene var opptatt av å etterlate seg store synlige minnesmerker, så det ble bygget templer, statuer, obelisker og overdådige gravkamre på begge sider av Nilen. 

I tre dager var vi i Luxor og så på alle oldtidsminnene. Håkon og Olve syns vel egentlig ikke at det var så veldig spennende med tempelruiner og dekorerte gravkammer. Men utrustet med kjeks, Donaldblader og småbiler fikk vi ganske mye ut av turen. Heldigvis var det en McDonalds i Luxor, så dit kunne vi gå som belønning etter varme, slitsomme dager med tråkking rundt i ørkenen.

Mumier
Håkon syns det var litt spennende å se på alle hieroglyffene i gravkamrene og forsøke å tyde hva tegnene betydde. Han var også interessert i å lære om mumiene. Vi besøkte mumiemuseet hvor vi kunne se en ekte mumie og lese om hele ritualet rundt balsameringen og gravleggingen. I museet har de også mumier av dyr, bl.a. en ape og en krokodille, som var gravlagt sammen med menneskemumien. 

Endelig - et bra værvindu!
Fra Port Ghalib hadde vi en enkel tur opp til El Gouna rett nord for Hurgada. Tilgang til internett gjorde at vi nå kunne overvåke været i mye større grad og derfor plukke et bra vindu for de 135 milene opp til El Gouna. Og igjen betyr et godt værvindu i Rødehavet minst mulig vind slik at man kan kjøre motor. Vi var i tillegg så heldige at vi fikk litt vind fra sør (omtrent utenkelig å disse kanter) og fikk derfor en fin seilas. 

I El Gouna visste vi at det var en fin marina og via bekjente hadde vi fått høre at det var en katamaran der med to barn ombord som hadde overvintret i marinaen uten noen barn å leke med. Vasco (5) og Camelia (10) fra den amerikanske båten Itusca sto derfor å trippet på kaia da vi la til.

Feriefølelser
Så, før vi ga oss i kast med Suezkanalen unnet vi oss derfor noen dagers "ferie" i trivelige Abu Tig Marina. El Gouna er et ganske fasjonabelt turiststed, men det er veldig trygt, rolig og det finnes både fransk bakeri, italiensk pizzarestaurant, iskrembar og mange andre småbutikker. Håkon og Olve stortrives med nye lekekamerater og de voksne nøt sivilisasjonen og ferietilværelsen. Nå som vi snart er hjemme begynner båten å bli helt på stell, så vi hadde ingen særlige gjøremål heller, bortsett fra at Steinar skiftet olje og filter på motoren.

Vi brukte tiden til å spise is, gå på stranden, dra på båttur for og snorkle og dykke og ellers ikke mye. Steinar reiste på dykkertur i to dager, og fikk dykket på 3 vrak - veldig bra! I tilegg brukte vi masse tid på internett fordi det var gratis wireless i marinaen og vi hadde internett i båten. Plutselig kunne vi høre på norsk radio, lese oppdaterte norske nyheter og ellers surfe slik vi aldri har tid til på nettkafeer.

Mot Suez
Etter på nytt å ha studert været nøye og utsatt avreise et par ganger, både som følge av været og fordi vi trivdes så godt i El Gouna, gav vi oss i veg på den siste etappen opp til Suez. Vi var ikke like heldige denne gangen, vi hadde motvind stort sett hele tiden, men heldigvis var den ikke sterkere enn at vi kunne motorseile de 175 nautiske milene rett til Port Suez. 

Rett før det ble mørkt den 14. april festet vi båten i to bøyer utenfor Suez Yacht Club, som til tross for navnet ikke er særlig mer enn en vaktmann, en skranglete lekeplass og en provisorisk servering av kaffe og te. Det spilte imidlertid ingen rolle, vi visste at marinaen i Ismailia, halvveis gjennom Suezkanalen var mye hyggeligere. 

Målt og veid
Vi ble målt neste dag. Prisen for å gå gjennom kanalen er basert på vekt, men kanalmyndighetene har sin egen måte å kalkulere vekten på med en mystisk formel, slik at som regel kommer de fram til at båten er mye tyngre enn den egentlig er. Vi hadde hørt historier om båter som har betalt flere tusen dollar for å gå gjennom kanalen, men heldigvis var dette svært overdrevet. Målemannen kom fra til at vi veide 16 tonn, ca 4-5 tonn mer en realiteten og kanalavgiften ble derfor beskjedne 130 dollar - det var mindre enn halvparten av det vi hadde fryktet.

Når man skal gå gjennom Suezkanalen er man nødt til å ha en pilot eller los ombord. Disse visst vi kunne by på problemer og at de som regel forventer full oppvartning og en gave for å gjøre jobben sin. I følge pilotboken vår var det vanlig for noen år siden å gi noen pakker med røyk og minst 20 dollar. I de senere årene har yachties begynt å gjøre opprør mot denne praksisen og gavene er derfor blitt mindre. Vi bestemte oss på forhånd at vi skulle gjøre som mange andre: Dersom losen ikke ba om noe og ellers gjorde en god jobb, ville vi tipse han bra, men hvis han begynte å mase om gaver, ville vi gi veldig lite. 

Arrogant los
Kanaltransiten gjøres i to etapper med stopp halvveis i Ismailia. Vår første los var en eldre mann som påstod han var sjefslos og som opptrådte ganske arrogant. Han kom ombord kledd i skjorte, dressbukse og tynne mokasiner og hadde ikke annet med seg enn en halv pakke røyk. Han begynte å spørre etter røyk med en gang han kom ombord, men skipper'n bare smilte å sa at vi røyker ikke og har dessverre ikke noe røyk ombord. "Dessuten er det ikke bra for helsa din!"

Ellers spurte han etter magasiner å lese mens vi kjørte, men klaget over at vi bare hadde båtblader og ingen blader med "people", han sølte sigarettaske overalt, takket ikke for maten og måtte låne jakke av oss da han begynte å fryse. Siden han gikk tom for røyk ut på ettermiddagen begynte han  å klage på hodepine, så Guro foret han med kaffe og paracet. Hele tiden minnet han oss på at vi var veldig bra mennesker og "you give me good present". Da han endelig gikk fra borde i Ismailia var han dypt sjokkert og vonbråten over den magre tipsen han hadde fått, alt en del av skuespillet. 

"Where is my present?"
Vi var litt nervøse for vår andre los, kanskje ryktene om vår dårlige gave hadde gått i losmiljøet slik at vi fikk en skikkelig grinebiter. Losen vi fikk var stille og rolig og mer høflig enn han første, men han presterte å spørre etter gaven i samme øyeblikk som han kom ombord - før han hadde presentert seg! Det viste seg etter hvert at grunnen var at fordi det var for få loser skulle han være los for to båter og han skulle egentlig vært ombord i nabobåten. Han ville derfor sikre seg gaven fra oss før han gikk over i den andre båten. Dette var han imidlertid ikke i stand til å forklare med sin noe begrensede engelsk og da han signaliserte at han ville bytte over til den andre båten midt i kanalen, sa skipper'n stopp. Vi var derfor "stuck" med piloten gjennom hele kanalen og alle hans forsøk på å forklare at vi måtte sørge for at han fikk gaven sin fra den andre båten også, lot vi som vi ikke forsto. 

Endelig i Middelhavet
Etter noen lange timer var vi endelig i Port Said og kunne sette av losen. Vi var i Middelhavet! 

Gleden av å være gjennom Rødehavet og Suezkanalen var stor, og for å bruke opp det vi hadde igjen på vårt egyptiske simkort sendte vi sms'er om at vi var kommet til Middelhavet til alle vi har i adresseboken på mobiltelefonen. Mens vi vendte baugen nordvestover mot Kreta kunne vi kose oss med mange hyggelige svar fra Norge.

Etter fem dager til sjøs hvor vi måtte bruke motoren mer enn vi liker og til tider måtte krysse mot vinden, kunne vi legge oss ved kai innenfor bølgebryteren i den lille landsbyen Agia Galini på Kretas sørkyst. Agia Galini er en typisk liten gresk turiststed, men siden det er tidlig i sesongen kunne vi nyte den stille og rolige atmosfæren. Det var deilig å være tilbake på et sted hvor man faktisk kan studere menyen utenfor en restaurant eller titte i en butikk uten å bli overfalt.

Videre, videre...
Vi hadde håpet å kunne tilbringe noen dager på Kreta, men igjen er det en åpning i været med vind fra nordøst som tvinger oss til å fortsett mot Malta etter bare to dager på den vakre greske øya. Vi rekker ikke så mye annet enn å rydde opp i båten, fylle diesel, handle ferskvarer og spise gresk salat og tzaziki på en taverna eller to.

Hjemlengselen gjør sitt til at vi nå heller er opptatt av å få greie overfarter uten alt for mye motvind, enn å oppleve så mye av de stedene vi besøker. Middelhavet er tross alt ikke så langt unna for en senere anledning og toleransen for kjipe seilaser blir stadig lavere...

I Luxor kan man kjøre hest og vogn i stedet for taxi - mye morsommere! 

Foran kjempestatuene av Kong Ramses II ved innganen til tempelet i Luxor 

Mellom tempelet i Luxor og Karnak templet gikk det en 3 kilometer lange aveny med sfinxer. Mesteparten av avenyen er ødelagt, men nærmest templene er det fortsatt mange flotte eksemplarer igjen.

På vei til Tutmosis IIIs gravkammer i Kongenes Dal. 

Olve synes faraoenes gravkammer ikke var noe særlig, så han satt utenfor sammen med vakten å leste Donaldblad.

Foran det svært godt restaurerte tempelet til Dronning Hatshepsut, Deir al-Bahari.

Det flotteste gravkammeret vi var inne i var det til artisten Sennedjem. Han var ansvarlig for dekorasjonene i gravkammeret til Ramses II og laget et veldig fint lite gravkammer til seg selv også.

De bukkehodete sfinxene i Karnak tempelet. 

Håkon hilser på kameler på vei til Luxor..

Olve følger med mens Håkon og mamma snorkler i Rødehavet utenfor El Gouna. 

Steinar fikk med seg tre bra vrakdykk mens vi var i El Gouna. 

Vi var å pizza-restaurant i El Gouna sammen med familien Varriale fra båten Itusca og bestilte 1 meter pizza!. 

Håkon og Olve sammen med nye venner: Camelia og Vasco fra Itusca.  

Vi entret Suezkanalen samtidig som den sørgående konvoien kom ut og vi følte oss ganske små når de enorme containerskipene fosset forbi.

Lekeplassen i Suez Yacht Club var rimelig sliten - men moro for det!. 

Håkon og Olve koser seg med en film men mamma og pappa koser seg med en øl på kaien sammen med andre yachties. 

Vår pilot for siste halvdel av Suezkanalen presterte å spørre etter gave i samme sekund som han kom ombord... Vi lot som ikke skjønte spørsmålet...

Marialene ved kai i den lille landsbyen Agia Galini på Kreta. Det var snø på fjellene bak!